Leonid Bresjnev

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Leonid Bresjnev
Леонид Брежнев
Født19. des. 1906[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Kamjanske
Død10. nov. 1982[5][6][2][3]Rediger på Wikidata (75 år)
Zaretsje
BeskjeftigelsePolitiker, ingeniør, militært personell, landmåler Rediger på Wikidata
Utdannet vedDniprodzerzjynsk tekniske statsuniversitet (1931–1935)
EktefelleViktoria Bresjneva (1928–1982)
FarIlya Yakovlevich Brezhnev[7]
MorNatalia Denisovna Brezhneva[7]
BarnJurij Bresjnev
Galina Brezjneva
PartiSovjetunionens kommunistiske parti (1931–1982)
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Sovjet-Russland (–1922)
Sovjetunionen
GravlagtKremlmurens nekropolis
Medlem avPolitbyrået i Sovjetunionen (1957–1982)
Utmerkelser
112 oppføringer
Helt av Sovjetunionen (1966)
Leninordenen (1966)
Medaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen (1945)
Røde fane-ordenen (1942)
Den røde stjernes orden (1943)
Oktoberrevolusjonsordenen (1979)
Karl Marx-ordenen (1974)
Den hvite løves orden (1946)
Klement Gottwald-ordenen (1970)
1. klasse av Fedrelandskrigens orden (1943)
Seiersordenen (–1989)
2. klasse av Bogdan Khmelnytskij-ordenen (1945)
Medaljen for forsvaret av Odessa (1942)
Medaljen «For fortjenster i strid»
Medaljen for forsvaret av Kaukasus (1944)
Medal "For the Liberation of Warsaw"
Medaljen for frigjøringen av Praha
Medal "For the Restoration of the Black Metallurgy Enterprises of the South"
Medaljen for styrking av det væpnede brorskap
Medaljen for utvikling av jomfruelig land
Gold medal of Karl Marx (1977)[8]
Lenins fredspris (1973)
Gullstjernen (1966)
Helt av Sovjetunionen (1976)
Leninordenen (1976)
Gullstjernen (1976)
Helt av Sovjetunionen (1978)
Leninordenen (1978)
Gullstjernen (1978)
Helt av Sovjetunionen (1981)
Leninordenen (1981)
Gullstjernen (1981)
Helt av det sosialistiske arbeidet (1961)
Leninordenen (1961)
Gullmedaljen «Hammer og sigd» (1961)
Leninordenen (1947)
Leninordenen (1956)
Leninordenen (1971)
Oktoberrevolusjonsordenen (1980)
Røde fane-ordenen (1944)
Medaljen for tappert arbeid under Den store fedrelandskrigen 1941–1945
Medaljen til minne om Leningrads 250-årsjubileum
Medaljen til minne om Kyivs 1500-årsjubileum
Jubileumsmedaljen for 40-året for Sovjetunionens væpnede styrker
Jubileumsmedaljen for 50-året for Sovjetunionens væpnede styrker
Jubileumsmedaljen for 60-året for Sovjetunionens væpnede styrker
Jubileumsmedaljen i anledning av 20-året for seieren i den store fedrelandskrigen 1941–1945
Jubileumsmedaljen i anledning av 30-året for seieren i den store fedrelandskrigen 1941–1945
Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin
Æresvåpen med Sovjetunionens statsemblem i gull (1976)
Maiordenen (1974)
Frihetssolens orden (1981)
Helt av Folkerepublikken Bulgaria (1973)[9]
Georgi Dimitrov-ordenen (1973)
Helt av Folkerepublikken Bulgaria (1976)
Georgi Dimitrov-ordenen (1976)
Helt av Folkerepublikken Bulgaria (1981)
Georgi Dimitrov-ordenen (1981)
Folkerepublikken Ungarns flaggs orden (1976)
Folkerepublikken Ungarns flaggs orden (1981)
Arbeidshelt (1981)
Ho Chi Minh-ordenen (1981)
Den gylne stjernes orden (1980)
Helt av DDR (1976)
Helt av DDR (1979)
Karl Marx-ordenen (1979)
Helt av DDR (1981)
Karl Marx-ordenen (1981)
Stern der Völkerfreundschaft (1976)
Republikken Indonesias stjerne (1961)
Republikken Indonesias stjerne (1976)
Nasjonalflaggets orden (1982)
Helt av Republikken Cuba (1981)
José Marti-ordenen (1974)
Carlos Manuel de Céspedes' orden (1981)
Ordenen Playa Girón (1976)
Helt av Folkerepublikken Mongolia (1976)
Sükhbaatars orden (1966)
Sükhbaatars orden (1971)
Sükhbaatars orden (1976)
Sükhbaatars orden (1981)
Jubilee Medal "30 years of the Victory in Khalkhin-Gol" (1969)
Jubilee Medal "50 Years of the Mongolian People's Revolution" (1971)
Jubilee Medal "50 Years of the Mongolian People's Army" (1971)
Storkors av Solordenen (1978)
Storkors av Ordenen Virtuti Militari (–1990)[10]
1. klasse av Folkerepublikken Polens fortjenstorden (1981)
2. klasse av Grunwald-korsets orden (1946)[11]
Medaljen for seier og frihet 1945 (1946)
Den rumenske folkerepublikks stjerneorden (1976)
Den sosialistiske seiers orden (1981)
Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1976)[12]
Helt av Tsjekkoslovakia (1970)
Helt av Tsjekkoslovakia (1976)
Klement Gottwald-ordenen (1976)[13]
Klement Gottwald-ordenen (1978)[13]
Helt av Tsjekkoslovakia (1981)
Klement Gottwald-ordenen (1981)[13]
Kjede av Den hvite løves orden (1973)[14]
Krigskorset (1945)
Krigskorset (1947)
Medal "For Bravery Before the Enemy" (1945)
Den tsjekkoslovakiske armés minnesmedalje (1946)
Medaljen for styrking av våpenbrorskap (1980)
Jugoslavias store stjernes orden (1962)
Frihetsordenen (1976)
Dimitrov-prisen (1978)
Gold Mercury International Award (1980)
Znak "50 let prebyvaniya v KPSS" (1981)
Leninprisen
FNs fredsmedalje (1977)
Medal "For Oder, Nysa and the Baltic"
Sovjetunionens kommunistiske partis generalsekretær
14. oktober 1964–10. november 1982
ForgjengerNikita Khrusjtsjov
EtterfølgerJurij Andropov
Russlands kommunistiske partis formann
16. november 1964–8. april 1966
ForgjengerNikita Khrusjtsjov
Sovjetunionens president
16. juni 1977–10. november 1982
ForgjengerNikolaj Podgornyj
EtterfølgerVasilij Kuznetsov
7. mai 1960–15. juli 1964
ForgjengerKliment Vorosjilov
EtterfølgerAnastas Mikojan
Signatur
Leonid Bresjnevs signatur
Leonid Bresjnev på Commons

Leonid Iljitsj Bresjnev (russisk: Леонид Ильич Брежнев uttale info[15]) (1906–1982) var en sovjetisk politiker. Han ledet Sovjetunionen som generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti fra 1964 til 1982. Under hans styre økte Sovjetunionen sin globale innflytelse, til dels etter en betydelig militær opprustning. Bresjnev-perioden markerte også begynnelsen på økonomisk og sosial stagnasjon.

Bresjnev ble født i en arbeiderfamilie i Ukraina. Han utdannet seg til ingeniør og arbeidet først i jern- og stålindustrien. Han meldte seg inn i Komsomol i 1923 og Sovjetunionens kommunistiske parti i 1929. Under den andre verdenskrig tjenestegjorde han som politisk kommissær i Den røde armé, der han ble generalmajor. Josef Stalin ble etter hvert oppmerksom på hans dyktighet. I 1952 ble Bresjnev medlem av kommunistpartiets sentralkomité. Etter reorganiseringen som fulgte etter Stalins død i 1953 ble han sjef for det politiske arbeidet i hæren og marinen, før han ble hentet tilbake av Nikita Khrusjtsjov, som han hadde kjent fra Ukraina. Bresjnev ble medlem av politbyrået i 1956, og tilhørte den nye partieliten som fikk Khrusjtsjov avsatt som generalsekretær i 1964.

Som generalsekretær pleide Bresjnev å søke andres råd før han fattet beslutninger. Bresjnev delegerte mye politisk ansvar, så han kunne konsentrere seg om utenriks- og forsvarspolitikken. Da Warszawapakten invaderte Tsjekkoslovakia for å stanse Prahavåren i 1968, formulerte han Bresjnev-doktrinen. Han la til grunn en avspenningspolitikk overfor Vestblokken. Hans siste store avgjørelse var invasjonen av Afghanistan i 1979. Bresjnevs forsøk på å styre uten meningsfulle økonomiske reformer førte til stagnasjon. Dette skyldtes for en stor del økningen i militærutgiftene, som ved Bresjnevs død utgjorde 15 % av BNP, og en sterkt aldrende og passiv partiledelse. Spørreundersøkelser viser likevel at Bresjnev er den mest populære russiske lederen på 1900-tallet.[16]

Etter flere års sykdom døde Bresjnev i 1982 og ble raskt etterfulgt som generalsekretær av KGB-sjef Jurij Andropov. Bresjnev var kjent for sin forfengelighet, men personkulten hans hadde en mildere karakter enn Stalins. Mikail Gorbatsjov tok avstand fra arven etter Bresjnev og ledet en prosess med økonomisk og politisk liberalisering i Sovjetunionen i 1980-årene.

Familiebakgrunn og yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Bresjnev ble født 6. desemberjul./ 19. desember 1906greg.[17][18] (ifølge andre kilder 19. desember 1906jul./ 1. januar 1907greg.[18][19][20]) i en russisktalende familie i Kamenskoje (på ukrainsk Kamjanske) i Ukraina, som den gang var en del av Det russiske keiserdømmet. Foreldrene var metallarbeider Ilja Jakovlevitsj Bresjnev og hustru Natalia Denisovna Masalova. Foreldrene bodde i den russiske landsbyen Bresjnevo i Kursk oblast før de flyttet til Kamenskoje. Leonid Bresjnev ble beskrevet som etnisk ukrainer i noen offentlige dokumenter, deriblant passet, og som russer i andre.[21]

Som mange andre unge i tiden etter den russiske revolusjon i 1917 fikk han en teknisk utdannelse. Først studerte han landmåling, men skiftet fagfelt til metallurgi. Han ble uteksaminert med ingeniørutdannelse i metallurgi fra Dniprodzerzjynsk metallurgiske høyskole i 1935.[22] Deretter arbeidet han som prosessingeniør i jern- og stålproduksjon i det østlige Ukraina. Han giftet seg i 1928 med Viktoria Denisova (1908–1995) fra Belgorod, etter at de hadde kjent hverandre i tre år. Paret ble foreldre til Jurij Bresjnev og Galina Bresjneva. Sønnen var Sovjetunionens visehandelsminister 1976–1983.

Bresjnev ble medlem av ungdomsorganisasjonen Komsomol i 1923 og selve kommunistpartiet i 1929.[21] Han møtte Nikita Khrusjtsjov for første gang i 1931, og Khrusjtsjov ble raskt hans mentor.[23] I perioden 1935–1936 gjennomgikk han den obligatoriske førstegangstjenesten som politisk kommissær ved en stridsvognsfabrikk. Senere i 1936 ble han direktør ved sin gamle ingeniørhøyskole i Dniprodzerzjynsk. Samme år ble han overført til Dnipropetrovsk, hvor han ble partisekretær i 1939 og ansvarlig for byens viktige våpenindustri.[22] I likhet med Khrusjtsjov og Aleksej Kosygin tilhørte Bresjnev den nye klassen av intellektuelle fra bonde- og arbeiderstanden, som stod sentralt i Stalins nasjonsbygging. Denne klassen ble i stor grad forskånet for Stalins store terror i 1937–1939, og kunne deretter avansere raskt med nye åpninger i parti- og statsapparatet.[21][24]

Militærtjeneste[rediger | rediger kilde]

Lenonid Bresjnev (til høyre) som politisk kommissær i 1942.

Som de fleste middels høyt rangerte partimedlemmer ble Bresjnev innrullert i militæret ved den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941. Bresjnev forsøkte å evakuere virksomheter i Dnipropetrovsk østover i Sovjetunionen, men byen ble okkupert av tyskerne den 26. august. I oktober ble han tilknyttet den politiske administrasjonen for sørfronten i Den røde armé med rang av brigadekommissær (oberst). Da Ukraina ble okkupert av tyskerne i 1942, ble Bresjnev sendt til Kaukasus som nestleder i den politiske administrasjonen for den transkaukasiske fronten.[25]

I april 1943 ble han leder for den politiske avdelingen i den 18. hær, som ble en del av Den første ukrainske front senere samme år. Dette skjedde samtidig med at Den røde armé rykket vestover gjennom Ukraina.[26] Frontens øverste politiske kommissær var Nikita Khrusjtsjov, som hadde støttet Bresjnevs avansement i partiet siden 1930-årene. Mot slutten av krigen ble Bresjnev den fremste politiske kommissæren i Den fjerde ukrainske front, som gjennomførte Praha-offensiven på slutten av krigen.[25] Bresjnev forlot hæren med rang av generalmajor i august 1946. Han hadde tilbragt hele krigen som politisk kommissær istedenfor militærkommandant. Etter å ha deltatt i gjenoppbyggingen av Ukraina, ble han igjen partisekretær i Dnipropetrovsk.

Avansement etter krigen[rediger | rediger kilde]

Artikkelen inngår i serien om

Kommunisme


Retninger

marxisme · leninisme · venstrekommunisme · rådskommunisme · trotskisme · stalinisme · anarkokommunisme · maoisme · eurokommunisme

Nøkkelbegrep

«fra enhver etter evne, til enhver etter behov» · dialektisk materialisme · historisk materialisme · klassekamp · overskuddsverdi · proletariatets diktatur · arbeiderselvstyre

Marxist-leninistiske sosialiststater

Cuba · Jugoslavia · Kina · Laos · Nord-Korea · Sovjetunionen · Vietnam · flere

I Norge

NKP · AKP · Mot Dag

Personer

Marx · Engels · Lenin · Trotskij · Luxemburg · Stalin · Mao · Che Guevara · flere

I 1950 ble han varamedlem av Det øverste sovjet, den lovgivende forsamlingen i Sovjetunionen. Senere samme år ble han oppnevnt til førstesekretær i kommunistpartiet i Moldova.[22] Etter et møte med Stalin i 1952 ble Bresjnev forfremmet til medlem av sentralkomiteen i Sovjetunionens kommunistiske parti og medlem uten stemmerett i politbyrået i Moskva i Kreml.[21]

Stalin døde i mars 1953, og i den reorganiseringen som fulgte, ble et mindre politbyrå innsatt. Selv om Bresjnev ikke ble medlem av politbyrået, ble han oppnevnt til sjef for den politiske administrasjonen i hæren og marinen med rang av generalløytnant. Khrusjtsjov etterfulgte Stalin som generalsekretær, og Bresjnev tok hans side i konflikten med Georgij Malenkov. I 1955 ble Bresjnev oppnevnt til førstesekretær i kommunistpartiet i Kasakhstan. På overflaten hadde han i oppgave å lede nydyrkingen av nytt jordbruksareal, et ledd i Jomfrulandplanen. I realiteten ble han involvert i utviklingen av Sovjetunionens atomvåpenprogram, herunder Bajkonur kosmodrom i Kasakhstan. Jomfrulandplanen lyktes ikke i å løse den sovjetiske matvaremangelen, og Bresjnev ble kalt tilbake til Moskva i 1956.[22]

Da han kom tilbake til Moskva, ble han på nytt medlem uten stemmerett i politbyrået. Han fikk i oppgave å overvåke forsvarsindustrien, Sovjetunionens romprogram og Bajkonur, tungindustri og kapitalbygging.[27] På dette tidspunktet var han blant Khrusjtsjovs mest betrodde medarbeidere, og støttet ham da Malenkov og eldre stalinister forsøkte å velte ham i juni 1957.[28] Heretter ble Bresjnev medlem med stemmerett i politbyrået. Han ble andresekretær i sentralkomiteen i 1959[22] og formann i presidentskapet i Det øverste sovjet i mai 1960.[29] Dette gjorde ham til offisielt statsoverhode, men den reelle makten lå fortsatt hos generalsekretær Khrusjtsjov i kommunistpartiet.

Khrusjtsjov blir avsatt[rediger | rediger kilde]

Bresjnev og Aleksandar Ranković hilser en folkemengde under et besøk i Velenje i Jugoslavia i 1962.
Foto: Dragiša Modrinjak

Frem til rundt 1962 var Khrusjtsjov partiets ubestridte leder. Etter hvert som han ble eldre, ble han mindre konsistent i sin lederstil, noe som undergravde tilliten til ham. Sovjetunionens økonomiske problemer økte presset på Khrusjtsjov. Det politisk-ideologiske bruddet mellom Kina og Sovjetunionen og håndteringen av Cubakrisen og U2-affæren skapte misnøye.[30] Khrusjtsjovs indre avstalinisering og idealistiske utenrikspolitikk skapte en følelse av utrygghet innen den poststalinistiske nomenklaturaen.[31]

Utad forholdt Bresjnev seg lojal til Khrusjtsjov. I 1963 etterfulgte han Frol Kozlov, en annen Khrusjtsjov-protesjé, som sekretær i sentralkomiteen, og posisjonerte seg som Khrusjtsjovs sannsynlige arvtager. Året etter ble Bresjnev visegeneralsekretær. I mars 1964 begynte han å drøfte et kupp mot Khrusjtsjov med andre sentrale medlemmer av sentralkomiteen.[32]

Khrusjtsjov var ikke klar over kupplanene da han kom tilbake fra Skandinavia og Tsjekkoslovakia i oktober 1964, og dro til feriestedet Pitsunda ved Svartehavet. Anastas Mikojan besøkte generalsekretæren og antydet at posisjonen hans var mindre trygg enn antatt. KGB-sjef Vladimir Semitjastnyj var forpliktet til å informere generalsekretæren om eventuelle kupplaner, men han deltok selv i konspirasjonen.[33] Nikolaj Ignatov loddet stemningen blant flere medlemmer av sentralkomiteen. Den 12. oktober bad konspiratøren Mikhail Suslov om et møte med generalsekretæren i Moskva. Khrusjtsjov forstod hva som skulle skje, og gav beskjed til Mikojan om at han ønsket fratre frivillig. Et mindretall anført av Mikojan ville fjerne Khrusjtsjov som generalsekretær, men beholde ham som regjeringssjef, mens flertallet, anført av Bresjnev, ønsket å fjerne ham fra alle utøvende roller.[33]

Bresjnev og Nikolaj Podgornyj kritiserte Khrusjtsjov i sentralkomiteen, og anklaget ham for en mislykket økonomisk politikk og en uforutsigbar lederstil. Påvirket av Bresjnevs allierte, stemte politbyråets medlemmer for å avsette generalsekretæren.[34] Bresjnev sørget imidlertid for at hans gamle mentor ikke ble straffet ytterligere.[33]

Bresjnev ble utnevnt til ny generalsekretær, men på dette tidspunktet ble han antatt å være en overgangsfigur.[35]

Sovjetisk leder (1964–1982)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sovjetunionens historie (1953–1985)

Maktkonsolidering[rediger | rediger kilde]

Bresjnev etter å ha talt til møtet i Komsomols sentralkomité i 1968.
Foto: Jurij Ivanov/RIA Novosti

I 1964 besluttet sentralkomiteen at de to mektigste vervene i Sovjetunionen, generalsekretæren og statsministeren, ikke kunne besittes av samme person.[33] Tidligere KGB-sjef Aleksandr Sjelepin mislikte den nye kollektive ledelsen og reformene deres. Han fremstilte seg selv som kandidat til statsleder i 1965, med et ønske om å gjenopprette «lydighet og orden», men fikk ikke den nødvendige støtten i politbyrået. Bresjnevs posisjon var sikret, men han klarte ikke å fjerne Sjelepin fra politbyrået før 1967.[33] Sjelepin mente senere at valget av Bresjnev var «en veldig stor feiltagelse av partiet.»[31]

I Bresjnevs lederperiode, iallfall i slutten av 1960-årene og i 1970-årene, ble Sovjetunionen styrt av en kollektiv ledelse. Dette kan forstås enten som favorisering av et kollektivt lederskap fremfor et individuelt lederskap, eller som et stabilt oligarkisk system rundt Bresjnev, Aleksej Kosygin og Nikolaj Podgornyj.[36] Kosygin hadde en ledende rolle i den økonomiske politikken, men mistet innflytelse da mislykkede reformer tilsynelatende førte til Prahavåren. Kosygins motstandere arbeidet deretter for å styrke Bresjnevs stilling.[37]

Forfremmelser under Bresjnev var i stor grad knyttet til det nettverket han hadde etablert før 1964. Denne tilliten gjorde ham i stand til å delegere myndighet. En forutsetning for dette var at det var etablert tydeligere kommandolinjer enn hva det var under Khrusjtsjov, slik at makten reelt sett ble sentralisert.[38] Ønsket om gjenytelser og stabilitet undergravde derimot behovet for fornyelse. Tidlig i 1980-årene var alle medlemmene av politbyrået i 70- og 80-årene.[39][40]

Bresjnev manøvrerte veloverveid innad i de sovjetiske maktstrukturene. Han var samarbeidsvillig og handlet aldri hastig eller overilt. I motsetning til Khrusjtsjov fattet han ikke beslutninger før han hadde konsultert sine kolleger.[21] Tidlig i 1970-årene vant Bresjnev større kontroll over innenrikspolitikken. I 1977 tvang han Podgornyj til å fratre som formann i presidentskapet i Det øverste sovjet (president). Kosygin gikk av som statsminister kort tid før sin død i 1980, og ble etterfulgt av Nikolaj Tikhonov. Bresjnev var dermed Sovjetunionens ubestridte leder fra midten av 1970-årene til sin død i 1982.[41]

Forfølgelser[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Psykiatri som avstraffelsesmetode i Sovjetunionen

Bresjnevs stabiliseringspolitikk gikk blant annet ut på å stanse Khrusjtsjovs liberaliseringer, og slå ned på kunstnerisk frihet.[42] Bresjnev hadde støttet Khrusjtsjovs fordømmelse av Stalins forfølgelser og rehabilitering av ofrene. Han støttet også den forsiktige liberaliseringen av den sovjetiske kulturpolitikken. Så snart han selv ble leder, begynte han å reversere denne prosessen, og utviklet en stadig mer tilbakeskuende holdning.[43][44]

Den beryktede Sinjavskij-Daniel-rettssaken mot forfatterne Julij Daniel og Andrej Sinjavskij i 1966, den første offentlige rettssaken i sitt slag siden Stalins tid, markerte tilbakekomsten av en undertrykkende kulturpolitikk.[43] Med Jurij Andropov som sjef fikk KGB tilbake noen av fullmaktene sine fra Stalins tid, skjønt utrenskningene fra 1930- og 1940-årene aldri kom tilbake. Stalins ettermæle var fremdeles i stor grad diskreditert av den sovjetiske intelligentsiaen.[45]

Under Bresjnevs styre infiltrerte KGB langt de fleste regimekritiske organisasjoner. I midten av 1970-årene var det anslagsvis 10 000 politiske og religiøse fanger i Sovjetunionen. De levde under kummerlige forhold og led av feilernæring.[45] Mange av disse fangene ble systematisk behandlet som psykisk syke av regimet, og ble dømt eller forvist til tvungent psykisk helsevern over hele Sovjetunionen.[46][47] Rettspsykiaternes beslutning var endelig.[48] Regimets misbruk av tvungent psykisk helsevern kulminerte i Bresjnev-perioden.[49]

I 1969 ble Bresjnev forsøkt myrdet av en desertør fra Den røde armé, Viktor Ivanovitsj Iljin. Iljin skjøt med pistol mot en bileskorte på Den røde plass der Bresjnev var med, men skjøt mot feil bil og drepte sjåføren. Iljin ble dømt til tvungent psykisk helsevern.[50]

Økonomisk og sosial politikk[rediger | rediger kilde]

Økonomisk vekst før 1973[rediger | rediger kilde]

Mellom 1960 og 1970 økte produksjonsutbyttet fra jordbruket med 3 % i året. I løpet av den 8. femårsplanen (1966–1970) økte produksjonsutbyttet i industri og gruvedrift med 138 %, sammenlignet med 1960. Selv om politbyrået ble meget negative til reformer, klarte Kosygin å overbevise både Bresjnev og politbyrået om å tillate János Kádárs radikale[51] forsøk med priskontroll i Ungarn i 1968.[52] En annen reform som ble akseptert, var Edward Giereks statlige låneopptak i Vestblokken for å fornye tungindustri i Polen i 1970. Den underprisede olje- og gasseksport til Østblokken var en tung økonomisk byrde for Sovjetunionen. Politbyrået forlot Khrusjtsjovs forsøk på desentralisering. I 1966 ble de regionale økonomiske rådene, som skulle styre de regionale økonomiene i Sovjetunionen, avskaffet.[52] Mellom 1964 og 1973 hadde den sovjetiske økonomien et produksjonsutbytte per innbygger som var halvparten så stort som i Vest-Europa og en tredjedel så stort som i USA.[53] Tidlig i 1970-årene hadde Sovjetunionen verdens nest største industrielle kapasitet, og produserte mer stål, olje, råjern, sement og traktorer enn noe annet land.[54]

Jordbrukspolitikk[rediger | rediger kilde]

Apparatsjik på ekskursjon på et kollektivbruk i Moldova i 1972.
Foto: Ion Chibzii

Bresjnev konsentrerte sin økonomiske politikk om jordbruket. Bresjnev delte Khrusjtsjovs tro på at større kolkoser ville øke produktiviteten i jordbruket. Kvoter for produksjonsutbytte ble fortsatt fastsatt sentralt. Bresjnev sørget for at jordbrukets andel av de statlige investeringene økte til 27 %, noe som ikke inkluderte investeringene i jordbruksredskaper. Bare i 1981 ble det investert 33 milliarder USD, etter datidens vekslingskurs, i det sovjetiske jordbruket.[55][56]

Det er omstridt hvorvidt Kosygins reformer fra og med 1965 hadde noen positiv effekt. Priskontrollene ble revidert. Virksomhetene skulle svare for hvordan statlige investeringer og produksjonsfond ble anvendt for å øke produksjonen. Kriterier for å motta nye statlige bevilgninger skulle være en økning i den faktiske produksjonen, i tillegg til «produksjonens lønnsomhet og kvalitet.»[57]

Produksjonsutbyttet fra jordbruket i 1980 var 21 % høyere enn den gjennomsnittlige produksjonen mellom 1966 og 1970. Kornimport hadde blitt vanlig, ettersom mye av det egenproduserte kornet ble brukt til dyrefôr. Sovjetunionens egen grovfôrproduksjon var for liten. Da Bresjnev fikk vanskeligheter med å lage handelsavtaler med USA, gikk han heller til land som Argentina. Kostnaden med ineffektive kollektivbruk ble kompensert gjennom prisøkning på råstoff. Fra slutten av 1960-årene til 1977 steg oljeprisen med 84 %.[55]

Bresjnev økte den tillatte størrelsen på privat jordeiendom til en halv hektar. Privat jordeiendom utgjorde 4 % av jordbruksarealet i Sovjetunionen, men stod etterhvert for 30 % av produksjonsutbyttet. Bresjnevs store forsøk på landvinning og irrigasjon endret ikke de strukturelle problemene. Mangel på faglært arbeidskraft, manglende infrastruktur og belønning for kvantitet fremfor kvalitet forble uløste problemer i jordbruket.[55]

Økonomisk stagnasjon og levekår[rediger | rediger kilde]

Med den 9. femårsplanen (1971–1975) kom en avgjørende forandring i Sovjetunionens økonomi. For første gang ble det produsert flere konsumvarer enn kapitalvarer i industrien. Konsumvarer som klokker, møbler og radioer ble allemannseie, og det private konsumet økte kraftig. Planen la fortsatt opp til at storparten av statens investeringer gikk til produksjon av kapitalvarer. Dette misforholdet ble ansett som urovekkende av mange apparatsjik. Fra 1975 vokste produksjonen av kapitalvarer 9 % mer enn produksjonen av konsumvarer. Denne politikken ble videreført til tross for Bresjnevs ønske om å investere i konsumvarer for å tilfredsstille befolkningens behov og heve levestandarden.[58] I stedet økte investeringene i forsvarsrelatert produksjon. Politiske prosesser eller hensyn som skapte usammenhengende eller selvmotsigende reformer, var en medvirkende årsak til stagnasjonen.[59] Begynnelsen av stagnasjonen sammenfalt med en finanskrise i Vest-Europa og USA.[53]

Bresjnev taler til Komsomols 18. kongress i 1978.
Foto: Jurij Abramosjkin/RIA Novosti

Estimert vekst i BNP sank fra rundt 5 % årlig til 1–2 % årlig mellom 1970 og 1975. Offisiell sovjetisk statistikk, som beregnet nettomaterialprodukt (NMP), viste en forholdsvis lik nedgang, men hadde et kunstig høyt utgangspunkt.[53] På det meste i 1970-årene tilsvarte det sovjetiske BNP rundt 57 % av det amerikanske, men stagnasjonen gjorde at forskjellen økte.[60]

Levekår og boligstandard var betydelig forbedret tidlig i 1970-årene. Bresjnev forsøkte å forbedre levestandarden gjennom flere sosiale goder, noe som bedret oppslutningen om ham i befolkningen noe.[61] Arbeidere kunne belønnes med ferier til Krim og Georgia. Systemsvikt gjorde at mange nøkkelstillinger i offentlige etater og industri var fylt av ukvalifisert arbeidskraft. På lengre sikt gikk dette ut over arbeidsmoralen. Fraværet av arbeidsløshet gjorde at staten stod uten mottiltak. Et annet aspekt var at den sosiale mobiliteten forsvant. Da kvaliteten i helsevesenet sank, ble innslaget av sykdom større. Tusener av moskovitter ble etterhvert hjemløse, og i slutten av 1970-årene innførte enkelte byer matrasjoner.[62]

Kosygin forsøkte å reformere den økonomiske politikken på nytt i 1979, men arkitekten selv døde året etter. Etterfølgeren Nikolaj Tikhonov hadde en annen holdning, og lite av reformen ble satt ut i livet. Mens femårsplanene gav skuffende resultater, forhindret Bresjnev en økonomisk kollaps gjennom handel med Vest-Europa og den arabiske verden. En annen viktig endring under Bresjnevs styre var at enkelte østeuropeiske land ble mer økonomisk avanserte enn Sovjetunionen.[60]

I siste halvdel av 1980-årene skapte Mikhail Gorbatsjov uttrykket «stagnasjonsæraen» om Bresjnev-perioden. Perioden ble ansett som et resultat av våpenkappløpet med USA; avgjørelsen om å delta i verdenshandelen samtidig som man overså endringer i Vestblokken; den mer undertrykkende politikken som kom til uttrykk i Tsjekkoslovakia og Afghanistan; den voksende byråkratiet ledet av eldre kadre; fravær av økonomiske reformer; politisk korrupsjon; flaskehalser i produksjonsprosessen og andre strukturelle problemer.[21]

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Avspenningspolitikken[rediger | rediger kilde]

Bresjnev og Richard Nixon i 1973.
Foto: Central Intelligence Agency
Bresjnev møter Gerald Ford idet han ankommer Vladivostok for å forhandle om SALT II-avtalen i 1974.
Foto: David Hume Kennerly/Det hvite hus

Avspenningspolitikken var Bresjnevs eneste utenrikspolitiske nyvinning av varig betydning. Det er mulig å se på avspenningen som en fortsettelse av Khrusjtsjovs «fredelige sameksistens». Til tross for spenningsøkninger under Khrusjtsjov begynte stormaktene å kommunisere gjennom Den delvise prøvestansavtalen, handelssamkvem og installasjonen av den røde telefonlinjen mellom Kreml og Det hvite hus i 1963.[63][64] Bresjnevs politikk skilte seg fra Khrusjtsjovs på to måter. For det første var den mer sammenhengende og vidtfavnende i sine mål, og inkluderte avtaler om våpenkontroll, forebygging av diplomatiske kriser, handel, europeisk sikkerhetspolitikk og menneskerettigheter. For det andre ønsket Bresjnev å skape likevekt i det militære styrkeforholdet mellom USA og Sovjetunionen.[64][65] Mellom 1965 og 1970 økte de sovjetiske forsvarsutgiftene med 40 %, og utgiftene steg hvert år i årene som fulgte. Ved Bresjnevs død i 1982 gjorde forsvaret beslag på 15 % av BNP.[66]

Khrusjtsjov ønsket å stanse støtten til kommunistiske Viet Cong, som kjempet imot amerikanerne i Vietnamkrigen. Bresjnev sørget for at støtten ble videreført. Han var interessert i Lyndon B. Johnsons forslag om våpenhvile i Vietnam, men Nord-Vietnam ønsket ikke en diplomatisk løsning.[67] Nixons besøk i Kina i 1972 gjorde at Bresjnev ble mer ettergivende for å unngå en amerikansk-kinesisk allianse.[64] Tidlig i 1970-årene var forhandlingsviljen større enn før, idet USA og Sovjetunionen ble oppfattet som mer jevnbyrdige. Richard Nixon og Bresjnev undertegnet i 1972 ABM-avtalen, som forbød landene å utvikle antirakettsystemer for å beskytte seg mot atomvåpen. Ingen skulle bli fristet til å angripe motparten uten å frykte motangrep.[68] SALT I-avtalen i 1972 etablerte en gjensidig forpliktelse til reduksjon av strategiske atomvåpen. De diskuterte også situasjonen i Vietnam, men lyktes ikke i å finne en løsning.[69]

Imperiets overanstrengelse[rediger | rediger kilde]

Historikere strides om hvorvidt Bresjnev var «genuint interessert i avspenning som en kombinasjon av samarbeid og konfrontasjon,» eller utnyttet den for å ekspandere og styrke Sovjetunionens posisjon.[70] Fra midten av 1970-årene ble forholdet mellom Sovjetunionen og USA mer anspent. Dette markerer også høyden av Sovjetunionens politiske og strategiske makt overfor USA.[71] Forholdet mellom stormaktene mot slutten av Bresjnevs lederperiode hadde derimot andre trekk enn fiendtligheten i 1950-årene.[65] En serie hendelser og beslutninger skulle bidra til å utvide Sovjetunionens diplomatiske og politiske innflytelse i Afrika og Midtøsten.[64][72]

I 1973 ble Israel angrepet av Egypt og Syria. Da USA forsynte Israel med våpen, svarte sovjeterne med å forsyne Egypt og Syria med våpen. På den ene siden var sovjeterne redde for at situasjonen skulle eskalere, men hadde samtidig et behov for å støtte sine lokale allierte for å beholde sin egen innflytelse. Kreml antydet en intervensjon.[73] Krigen utløste oljekrisen, idet OPEC-landene boikottet leveranser til Israels allierte. OPEC-landene ønsket en mindre proisraelsk politikk i Vesten for å øke sine egne oljeleveranser på sikt.[74] Sovjetunionen utnyttet den dårlige forsyningssikkerheten fra OPEC til å bli verdens største oljeprodusent i 1980.[75][76]

Kretsen rundt Bresjnev overvurderte Sovjetunionens militære styrke og diplomatiske handlingsrom. Derfor økte de bistanden til opprørsbevegelser i Angola, Etiopia, Mosambik, Afghanistan og Sør-Jemen.[64][70] De ressurskrevende forsøkene på å øke innflytelsen i Afrika og Midtøsten har ofte vært ansett som tidlige tegn på «imperiets overanstrengelse».[70][77] Fredsavtalen i Paris i 1973 avsluttet formelt Vietnamkrigen, hvorpå kommunister grep makten i Kambodsja, Laos og Vietnam.[78] Watergate-skandalen svekket USAs prestisje internasjonalt. Helsingfors-erklæringen i 1975 var et fremskritt for avspenningspolitikken og senere nedrustning, men legitimerte også de sovjetiske territorialkravene i Øst-Europa etter den andre verdenskrig.[79]

Etter at Gerald Ford tapte mot Jimmy Carter i presidentvalget i 1976, skjerpet USA sin retorikk overfor Sovjetunionen og den kommunistiske verden. Carter forsøkte dog å stanse den amerikanske støtten til noen undertrykkende antikommunistiske regimer.[78] Carter videreførte normaliseringen av forholdet mellom USA og Kina. Bresjnevs svekkede helse i slutten av 1970-årene, da statsstyret periodevis ble overlatt til andre, har vært blant forklaringene på Sovjetunionens lite fleksible holdning.[70]

Forholdet til Kina[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det kinesisk-sovjetiske bruddet

Ideologiske tolkninger og rift om det politiske lederskapet i den kommunistiske verden hadde skapt et brudd mellom Sovjetunionen og Kina tidlig i 1960-årene. Samtidig som Bresjnev konsoliderte sin maktbase noen år senere, slet Kina med virkningene av kulturrevolusjonen. Kretsen rundt Bresjnev, som hadde et ønske om stabilitet, forstod ikke hvorfor Mao Zedong initierte en så «selvødeleggende» prosess.[80] Prahavåren i 1968 avstedkom Bresjnev-doktrinen, som ikke bare økte spenningen overfor Østblokken, men også kommunistiske regimer i Asia. I 1969 nådde forholdet et bunnpunkt som fikk sovjeterne til å konkludere med at «det ikke fantes noe ledende senter for den internasjonale kommunistiske bevegelsen.»[81]

Bruddet mellom landene førte til en økning av den militære tilstedeværelsen på begge sidene av grensen i Det fjerne østen. Senere i 1969 utløste kinesiske tropper den kinesisk-sovjetiske grensekonflikten.[81] Både Sovjetunionen og Kina tok grep for å hindre at konflikten fikk eskalere. Konflikten kan sees på som foranledningen til at kineserne søkte en tilnærming til USA, eller som et uttrykk for et slikt ønske.[82][83] Bresjnev forsøkte å presse kineserne ved å tilnærme seg USAs allierte og verdens nest største økonomi, Japan. Japanerne ble tilbudt kontrakter i Det fjerne østen og Sibir, mens sovjeterne kunne forsyne Japan med råvarer som olje og tømmer. USA rakk å pleie sitt bånd med Kina, som raskt ble en global aktør, før Bresjnev fikk utrettet noe overfor Japan. Disputten med Japan om Kurilene ble også utslagsgivende.[70]

En gradvis normalisering kom som følge av Maos død i 1976. To år senere ble firerbanden veltet av Deng Xiaoping, som ikke hadde den samme ideologiske aversjonen overfor Sovjetunionen. Tidlig i 1980-årene tok både Kina og Sovjetunionen til orde for å normalisere forholdet. Kineserne stilte som krav at Sovjetunionen reduserte sitt militære nærvær ved den kinesisk-sovjetiske grensen, trakk troppene sine ut av Afghanistan og Mongolia, og støttet Vietnams invasjon av Kambodsja. Bresjnev responderte i sin tale i Tasjkent i mars 1982, da han igjen talte for normalisering. Dette ble virkelighet under Gorbatsjov.[84]

Østblokken[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Bresjnev-doktrinen og Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia

Tsjekkoslovaker bærer sitt flagg etter å ha satt en sovjetisk stridsvogn i brann i Praha.
Foto: Central Intelligence Agency
Bresjnev under SEDs partikongress i Øst-Berlin i 1967.
Foto: Friedrich Gahlbeck/Deutsches Bundesarchiv
«Min Gud, hjelp meg å overleve denne dødelige kjærligheten,» malt på Berlinmuren. Motivet viser broderkyss mellom Bresjnev og Erich Honecker.
Foto: Joachim F. Thurn/Deutsches Bundesarchiv

Den første krisen for Bresjnevs regime oppstod i 1968. Det kommunistiske styret i Tsjekkoslovakia, ledet av Alexander Dubček, ønsket å liberalisere statsstyret og skape «kommunisme med et menneskelig ansikt» under Prahavåren.[85] I juli kritiserte Bresjnev reformene som «revisjonistiske» og «antisovjetiske». I august sørget han for at Warszawapakten invaderte Tsjekkoslovakia og fikk Dubček avsatt. Invasjonen vakte protester blant dissidenter i flere land i Østblokken. Internt i politbyrået ivret ikke Bresjnev for en invasjon og kan ha ønsket midlertidige kompromisser med styret i Praha. Han vurderte trolig sin egen posisjon som for svak på dette tidspunktet til å følge linjen helt ut.[86]

Sovjetunionens rett og plikt til å intervenere i satellittstatene for å «beskytte sosialismen» ble kjent som Bresjnev-doktrinen.[87] I virkeligheten var det bare en bekreftelse på den gjeldende sovjetiske politikk, slik den ble utøvd av Khrusjtsjov under oppstanden i Ungarn i 1956.[88] For alle praktiske formål ble satellittstatenes suverenitet fratatt med doktrinen. I 1975 ble sovjetiske territorialkrav i Øst-Europa etter den andre verdenskrig legitimert av Helsingfors-erklæringen.[79]

Et unntak var Romania, som fikk spille en friere rolle utenrikspolitisk. Kreml hadde tillit til Nicolae Ceaușescus harde linje i innenrikspolitikken, og for Sovjetunionen spilte Romania en mindre strategisk viktig rolle enn Tsjekkoslovakia og Polen.[89] Doktrinen ble ikke offisielt forlatt før Gorbatsjovs taler under den 19. partikongress i 1988 og i FN samme år.[90]

I 1980 oppstod en politisk krise i Polen knyttet til fagforbundet Solidaritet, som samlet en bred antikommunistisk, sosial grasrotbevegelse. Fra slutten av oktober til desember vokste medlemstallet fra 3 til 9 millioner. En meningsmåling i Polen viste at 89 % av de spurte støttet Solidaritet.[91] Regimene i både Polen og Sovjetunionen var usikre på hvordan situasjonen skulle håndteres. Erich Honecker i Øst-Tyskland appellerte til Bresjnev direkte om å intervenere militært.[91] Representanter fra Warszawapakten møttes i Kreml for å vurdere situasjonen. Bresjnev konkluderte med at Sovjetunionen ikke ville gripe inn, men deltok i Warszawapaktens mobilisering og øvelser.[91] Av hensyn til Det polske forente arbeiderpartis omdømme ønsket alle, så nært som Honecker, å unngå en gjentagelse av invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 og den voldelige håndteringen av demonstrasjonene i Polen i 1970.[92] Wojciech Jaruzelski erklærte unntakstilstand i Polen i desember 1981.

Invasjonen av Afghanistan[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den afghansk-sovjetiske krig

Sovjetisk fremrykning med BTR-80 i Afghanistan i 1984/1985.
Foto: Sergej Novikov

I etterkant av den kommunistiske Saur-revolusjonen i Afghanistan i 1978 oppstod sosial uro som følge av voksende sovjetisk innflytelse, politisk undertrykkelse og radikale reformer. Dette utartet til en borgerkrig, der mujahedin førte an i oppstanden mot det kommunistiske regimet i landet.[93] Sovjetunionen var bekymret for et tap av innflytelse i Sentral-Asia. Etter at en KGB-rapport hevdet at Afghanistan kunne okkuperes i løpet av få uker, ble Bresjnev og partiledelsen enige om en sovjetisk invasjon.[78]

Jimmy Carter karakteriserte invasjonen som den største trusselen mot verdensfreden etter den andre verdenskrig. Den amerikanske responsen svekket Sovjetunionens internasjonale prestisje betraktelig.[94] USA stanset all korneksport til Sovjetunionen og boikottet de olympiske sommerlekene i Moskva året etter. Sovjetunionen svarte med å boikotte de olympiske sommerlekene i 1984 i Los Angeles.[78] Av strategiske og ideologiske årsaker sørget USA, Pakistan, Saudi-Arabia med flere for finansiering, bevæpning og opplæring av mujahedin.[95]

Om lag 15 000 sovjetiske soldater hadde falt da styrkene trakk seg ut i februar 1989.[96] I mellomtiden hadde Bresjnevs siste store utenrikspolitiske avgjørelse fått tilnavn som «Sovjetunionens Vietnam» og «bjørnefellen».[97]

Personkultus[rediger | rediger kilde]

I de siste årene av Bresjnevs styre vokste det frem en personkultus. Dette ble blant annet bekreftet gjennom hans memoarer – Bresjnevs trilogi, som utkom i årene 1978–1979. Til tross for den lave litterære kvaliteten ble verkene hyllet av sovjetisk presse,[21][39] og han ble umiddelbart tildelt Leninprisen, som var Sovjetunionens høyeste litterære utmerkelse. Memoarene ble oversatt til norsk av Tore-Jarl Bielenberg og utgitt i 1979.

Bresjnev overdrev sin egen rolle under den andre verdenskrig, og utbroderte det mindre kjente og lille slaget ved Novorossijsk i 1943 som avgjørende for hele krigens gang.[98] Første bok bar tittelen Malaya Zemlya, «Mitt lille land». Navnet refererer til en sovjetisk utpost på et fjell ved Myskhaostredet i Ukraina som ble gjenerobret etter blodige kamper mot tyske soldater den 4. februar 1943. Episoden banet veien for et sovjetisk motangrep under slaget om Kaukasus. Den andre boken het Vozrozhdeniya, «Gjenfødselen». Dette er navnet på en øy i Aralsjøen og henspillet på et prosjekt for avledning av to elver for å gi vann til landbruket. I virkeligheten utviklet denne «gjenfødselen» seg til en økologisk katastrofe. Tredje bind var Tselina, «Jomfrulandet»; Jomfrulandplanen var Khrusjtsjovs initiativ for å åpne steppene i Kasakhstan og Altaj-regionen for jordbruk i 1954.

Bresjnev var ingen militær kommandant under krigen, men en politisk kommissær. Bildet utad av seg selv som krigshelt, legitimerte likevel hans forkjærlighet for militære medaljer. Han ble tildelt over 100 medaljer og utnevnt til helt av Sovjetunionen, imperiets høyeste utmerkelse for heroisk innsats, i alt fire ganger – i 1966, 1976, 1978 og 1981. På sin 70-årsdag i 1976 ble han utnevnt til marskalk av Sovjetunionen, den høyeste militære graden. I 1978 ble han tildelt den sjeldne Seiersordenen, den aller fremste for militær ledelsesinnsats under andre verdenskrig. Dette var eneste gang den ble utdelt etter krigen; i 1989 ble den trukket posthumt tilbake fordi den ikke møtte kriteriene for tildeling.[21] Bresjnevs velkjente forfengelighet ble gjenstand for mange politiske vitser,[21] og det har vært antydet at memoarene hans ble skrevet av en eller flere skyggeforfattere. Formannen i presidenskapet i Det øverste sovjet, Nikolaj Podgornyj, prøvde å advare han mot satirene, men han svarte bare at «hvis de gjør narr av meg, betyr det at de liker meg.»[99]

Sykdom, død og begravelse[rediger | rediger kilde]

Fra tidlig i 1970-årene slet Bresjnev med hjertesykdom, kjevekreft, lungeemfysem, arteriosklerose, åreforkalkning og søvnløshet. Lidelsene ble satt i sammenheng med overvekt, kjederøyking, alkoholmisbruk og avhengighet av sovemedisin. Han hadde flere mindre hjerneslag, og utviklet søvnløshet og narkolepsi samtidig. Sitt første hjerteinfarkt hadde han i 1975.[100][101] Da han mottok Leninordenen, gikk han sjanglende og famlet frem ordene. Sovjetiske myndigheter nektet for at Bresjnev var syk.[102] I 1977 antydet amerikansk etterretning at Bresjnev hadde lidd av urinsyregikt, blodkreft og lungeemfysem.[103] Han var klinisk død flere ganger, men hadde følge av den prominente legen Jevgenij Tsjazov døgnet rundt[101][104] og mottok sterke medikamenter for å kunne utføre sine plikter.[101]

På denne tiden ønsket den eldre garde i kommunistpartiet å beholde Bresjnev, selv om slike som Mikhail Suslov, Dmitrij Ustinov og Andrej Gromyko ble mer frustrerte over politikken. De ville ikke risikere en ny periode av turbulens som følge av hans død.[104] På denne tiden begynte vestlige kommentatorer å spekulere over hans etterfølger. Blant den eldre garde var Suslov og Andrej Kirilenko mest aktuelle. Yngre kandidater var Fjodor Kulakov og Konstantin Tsjernenko. Kulakov døde i 1978.[105]

De to siste årene var Bresjnev en gallionsfigur. Vinteren 1981/1982 ble helsetilstanden hans forverret. Mikhail Suslov, Jurij Andropov, Andrej Gromyko og Dmitrij Ustinov hadde den reelle styringen av landet, og politbyrået fattet viktige beslutninger i hans fravær. Politbyrået begynte å tenke på en etterfølger; Suslov kunne ha vært innflytelsesrik i så måte, men døde 25. januar 1982 i en alder av 79 år. Hans sete i sekretariatet for det sovjetiske kommunistpartiet ble overtatt av Jurij Andropov, og i mai ble det klart at Andropov ville prøve å bli ny generalsekretær. Sammen med medsammensvorne i KGB bidro han til en kampanje om at den politiske korrupsjonen hadde forverret seg under Bresjnev. Han var åpenbart ikke redd for Bresjnevs vrede.[106]

Bresjnev opptrådte sjelden offentlig i 1982. I mai fikk han et kraftig hjerneslag, men nektet å trekke seg. Den 7. november var han tilstede stående ved Leninmausoleet og den årlige militærparaden og arbeiderdemonstrasjonene knyttet til feiringen av oktoberrevolusjonen. Dette ble hans siste offentlige opptreden. Tre dager senere, den 10. november 1982, døde han av et hjerteinfarkt.[107]

Frem til begravelsen den 15. november lå han på lit de parade.[108] Han ble æret med en statsbegravelse, etterfulgt av en fem dager lang sørgeperiode. Ikledd uniform og alle dekorasjoner ble han begravet på æreskirkegården på Den røde plass foran Kreml.[107] Hans kone og familie var tilstede, men datteren Galina Bresjneva fikk skarp kritikk for ikke å ha møtt opp i dystre sørgeklær.[107] Begravelsen ble bivånet av 32 statsoverhoder, 15 regjeringssjefer, 14 utenriksministre og 4 kongelige.[109]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Minneplate over Bresjnev ved det tidligere Checkpoint Charlie i Berlin, Tyskland.

Bresjnev ledet Sovjetunionen lenger enn noen andre, med unntak av Josef Stalin. Han knyttes til en lengre stagnasjon, hvor grunnleggende økonomiske problemer ble ignorert og det politiske systemet gikk i oppløsning. Mikhail Gorvatsjov kritiserte ham for en «voldelig nystalinistisk linje», for å ha unnlatt å modernisere landet og for ikke ha forandret det i takt med tiden.[21] Under en senere anledning sa Gorbatsjov riktignok at han var bedre enn sitt rykte, og at «Bresjnev ikke var liksom den tegneseriefiguren som er laget av ham.»[110] Invasjonen av Afghanistan underminerte både Sovjetunionens internasjonale posisjon og interne styrke.[78] På den andre siden nådde imperiet sin største makt, prestisje og indre ro under hans styre.[21]

Bresjnev har scoret bra i meningsmålinger, sammenlignet med forgjengere og etterfølgere i Russland. I vesten blir han mest husket for å ha startet den økonomiske stagnasjonen som utløste oppløsningen av Sovjetunionen.[21] I en meningsmåling av VTsIOM i 2007 svarte majoriteten av russerne at de levde bedre under Brejnev enn noen annen sovjetleder.[111] I en meningsmåling av Levada Center, foretatt i 2013, slo han Vladimir Lenin som Russlands favorittleder på 1900-tallet med 56% av de spurte.[112] Populariteten ble bekreftet samme år av en annen måling.[113]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Leonid Brezhnev, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Leonid-Ilich-Brezhnev, besøkt 3. september 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Leonid Breschnew, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Leonid I. Breschnew, Munzinger IBA 00000009134, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Leonid Breschnew, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id breschnew-leonid-iljitsch, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Leonid Brezhnev, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Leonid-Ilich-Brezhnev, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Geni.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Pravda, «Вручение товарищу Л. И. Брежневу Золотой медали имени Карла Маркса», hefte 321 (21656), side(r) 1, utgitt 17. november 1977[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978)[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ ISBN-13 978-83-7177-924-4[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ prawo.sejm.gov.pl[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 498[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b c web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.prazskyhradarchiv.cz[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Navnet kan også transkriberes fra det kyrilliske alfabetet som Brezjnev, fordi Ж uttales som [ʒ].
  16. ^ https://www.rt.com/politics/brezhnev-stalin-gorbachev-soviet-638/
  17. ^ Большая советская энциклопедия, 3-е изд., Москва, Советская энциклопедия, 1971, т. 4, с. 17.
  18. ^ a b Большая Российская энциклопедия, М., Большая Российская энциклопедия, 2006, т. 4, с. 185.
  19. ^ Маршалы Советского Союза. Личные дела рассказывают. М., издательство «Любимая книга», 1996 год, с. 18.
  20. ^ В. А. Егоршин. Фельдмаршалы и маршалы. М., 2000.
  21. ^ a b c d e f g h i j k l Bacon, Edwin og Sandle, Mark (2002). Brezhnev Reconsidered (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 1–10. ISBN 978-0333794630. 
  22. ^ a b c d e McCauley, Martin (1997). Who's who in Russia since 1900 (engelsk). Routledge. s. 47–48. ISBN 0-415-13898-1. 
  23. ^ Childs, David (2000). The Two Red Flags: European Social Democracy and Soviet communism since 1945 (engelsk). Routledge. s. 84. ISBN 978-0415171816. 
  24. ^ McDermott, Kevin (2006). Stalin. Revolutionary in an Era of War (engelsk). Palgrave MacMillan. s. 78. ISBN 978-0-3337-1122-4. 
  25. ^ a b Green, William og Reeves, W. Robert (1993). The Soviet Military Encyclopedia (engelsk). 1. Westview Press. s. 192. ISBN 978-0813314297. 
  26. ^ Murphy, Paul J. (1980). Brezhnev. Soviet Politician (engelsk). McFarland & Company. s. 80. ISBN 978-0899500027. 
  27. ^ Hough, Jerry F. (1982). «Soviet succession and policy choices». Bulletin of Atomic Scientists (engelsk) (9): 49–54. 
  28. ^ Zubok, Vladislav og Plesjakov, Konstantin (1996). Inside the Kremlin's Cold War. From Stalin to Khrushchev (engelsk). Harvard University Press. s. 80–81. ISBN 978-0-6744-5532-0. 
  29. ^ Hough, Jerry og Fainsod, Merle (1979). How the Soviet Union is Governed (engelsk). Harvard University Press. s. 371. ISBN 978-0-6744-1030-5. 
  30. ^ Zubok, Vladislav og Plesjakov, Konstantin (1996). Inside the Kremlin's Cold War. From Stalin to Khrushchev (engelsk). Harvard University Press. s. 280–282. ISBN 978-0-6744-5532-0. 
  31. ^ a b Zubok, Vladislav og Plesjakov, Konstantin (1996). Inside the Kremlin's Cold War. From Stalin to Khrushchev (engelsk). Harvard University Press. s. 272–274. ISBN 978-0-6744-5532-0. 
  32. ^ Taubman, William (2003). Khrushchev. The Man and His Era (engelsk). W. W. Norton & Company. s. 615–616. ISBN 978-0-3930-5144-5. 
  33. ^ a b c d e Service, Robert (2009). History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century (engelsk) (3 utg.). London: Penguin Books. s. 376–379. ISBN 978-0-6740-3493-8. 
  34. ^ Taubman, William (2003). Khrushchev. The Man and His Era (engelsk). W. W. Norton & Company. s. 5. ISBN 978-0-3930-5144-5. 
  35. ^ McNeal, Robert (1975). The Bolshevik Tradition. Lenin, Stalin, Khrushchev, Brezhnev (engelsk) (2 utg.). Prentice Hall. s. 164. ISBN 978-0-1307-9764-3. 
  36. ^ Rigby, T.H. (1970). «The Soviet Leadership: Towards a Self-Stabilizing Oligarchy?». Soviet Studies (engelsk) (2): 167–191. 
  37. ^ Brown, Archie (2009). The Rise & Fall of Communism (engelsk). London: Bodley Head. s. 403. ISBN 978-0-0611-3879-9. 
  38. ^ Gorlizki, Yoram (2010). «Too Much Trust: Regional Party Leaders and Local Political Networks under Brezhnev». Slavic Review (engelsk) (3): 676–700. 
  39. ^ a b Steinfeld, Hans-Wilhelm (1982). Arven etter Bresjnev (norsk). Oslo: Cappelen. s. 36–47. ISBN 82-02-09064-4. 
  40. ^ Willerton, John P. jr. (1987). «Patronage Networks and Coalition Building in the Brezhnev Era». Soviet Studies (engelsk) (2): 175–204. 
  41. ^ Brown, Archie (2009). The Rise & Fall of Communism (engelsk). London: Bodley Head. s. 402–403. ISBN 978-0-0611-3879-9. 
  42. ^ Service, Robert (2009). History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century (engelsk) (3 utg.). London: Penguin Books. s. 380. ISBN 978-0-6740-3493-8. 
  43. ^ a b Service, Robert (2009). History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century (engelsk) (3 utg.). London: Penguin Books. s. 381. ISBN 978-0-6740-3493-8. 
  44. ^ Sakwa, Richard (1999). The Rise and Fall of the Soviet Union: 1917–1991 (engelsk). Routledge. s. 339. ISBN 978-0-5827-8465-9. 
  45. ^ a b Service, Robert (2009). History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century (engelsk) (3 utg.). London: Penguin Books. s. 382. ISBN 978-0-6740-3493-8. 
  46. ^ Knapp, Martin m.fl. (red.) (2007). Mental Health Policy and Practice Across Europe. The future direction of mental health care (engelsk). McGraw-Hill. s. 402. ISBN 978-0-3352-1467-9. 
  47. ^ Voren, Robert van (2013). Psychiatry as a tool of coercion in post-Soviet countries (PDF) (engelsk). Brussel: Europaparlamentet. s. 4. ISBN 978-92-823-4595-5. 
  48. ^ Ougrin, Dennis m.fl. (2006). «Psychiatry in post-communist Ukraine: Dismantling the past, paving the way for the future». The Psychiatrist (engelsk) (12): 456–459. 
  49. ^ Korotenko, Ada og Alikina, Natalia (2002). Советская психиатрия: Заблуждения и умысел (russisk). Kiev: Sfera. s. 30. ISBN 966-7841-36-7. 
  50. ^ French, Francis og Burgess, Colin (2007). In the Shadow of the Moon. A Challenging Journey to Tranquility, 1965-1969 (engelsk). University of Nebraska Press. s. 277–278. ISBN 0-8032-1128-7. 
  51. ^ Granick, David (1973). «The Hungarian Economic Reform». World Politics (engelsk) (3): 414–429. 
  52. ^ a b Service, Robert (2009). History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century (engelsk) (3 utg.). London: Penguin Books. s. 385–389. ISBN 978-0-6740-3493-8. 
  53. ^ a b c Bacon, Edwin og Sandle, Mark (2002). Brezhnev Reconsidered (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 40–48. ISBN 978-0-3337-9463-0. 
  54. ^ Service, Robert (2009). History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century (engelsk) (3 utg.). London: Penguin Books. s. 397. ISBN 978-0-6740-3493-8. 
  55. ^ a b c Service, Robert (2009). History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century (engelsk) (3 utg.). London: Penguin Books. s. 400–403. ISBN 978-0-6740-3493-8. 
  56. ^ Nove, Alec (1992). An Economic History of the USSR, 1917–1991 (engelsk). London: Penguin Books. s. 373–374 og 380. ISBN 978-0-1401-5774-1. 
  57. ^ Kähönen, Aappo (2011). «Sovjetunionen och konkurrensens nya arenor under det kalla kriget 1957–73». Nordisk Østforum (svensk) (3): 261–279. 
  58. ^ Service, Robert (2009). History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century (engelsk) (3 utg.). London: Penguin Books. s. 407. ISBN 978-0-6740-3493-8. 
  59. ^ Blough, Roger A. og Stewart, Philip D. (1987). «Political Obstacles to Reform and Innovation in Soviet Economic Policy. Brezhnev's Political Legacy». Comparative Political Studies (engelsk) (1): 72–97. 
  60. ^ a b Oliver, Michael J. og Aldcroft, Derek Howard (2007). Economic Disasters of the Twentieth Century (engelsk). Edward Elgar Publishing. s. 275–276. ISBN 978-1-8484-4158-3. 
  61. ^ Sakwa, Richard (1998). Soviet Politics in Perspective (engelsk). Routledge. s. 28. ISBN 978-0-4150-7153-6. 
  62. ^ Service, Robert (2009). History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century (engelsk) (3 utg.). London: Penguin Books. s. 416–422. ISBN 978-0-6740-3493-8. 
  63. ^ Nye, Joseph (2003). Understanding International Conflicts: An Introduction to Theory and History (engelsk) (4 utg.). New York: Longman. s. 143–144. ISBN 0-321-08987-1. 
  64. ^ a b c d e Hoffmann, Erik P. (1987). «Soviet Foreign Policy Aims and Accomplishments from Lenin to Brezhnev». Proceedings of the Academy of Political Science (engelsk) (4): 10–31. 
  65. ^ a b Nye, Joseph (2003). Understanding International Conflicts: An Introduction to Theory and History (engelsk) (4 utg.). New York: Longman. s. 129–130. ISBN 0-321-08987-1. 
  66. ^ Bacon, Edwin og Sandle, Mark (2002). Brezhnev Reconsidered (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 90. ISBN 978-0-3337-9463-0. 
  67. ^ Loth, Wilfried (2002). Overcoming the Cold War. A History of Détente, 1950–1991 (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 85–86. ISBN 978-0-333-97111-6. 
  68. ^ Foner, Eric (2012). Give Me Liberty! An American History (engelsk) (3 utg.). W. W. Norton & Company. s. 815. ISBN 978-0-393-93551-6. 
  69. ^ Anderson, David L. og Ernst, John (2007). The War That Never Ends. New Perspectives on the Vietnam War (engelsk). University Press of Kentucky. s. 50–51. ISBN 978-0-8131-2473-5. 
  70. ^ a b c d e Zubok, Vladislav (2008). «The Soviet Union and détente of the 1970s». Cold War History (engelsk) (4): 427–447. 
  71. ^ Gaddis, John Lewis (2005). The Cold War. A New History (engelsk). Penguin Press. s. 178. ISBN 978-1-5942-0062-5. 
  72. ^ Hyland, William G. (1979). «Brezhnev and Beyond». Foreign Affairs (engelsk) (1): 51–66. 
  73. ^ Dawisha, Karen (1980–1981). «Soviet Decision-Making in the Middle East: The 1973 October War and the 1980 Gulf War». International Affairs (engelsk) (1): 43–59. 
  74. ^ Licklider, Roy (1988). «The Power of Oil: The Arab Oil Weapon and the Netherlands, the United Kingdom, Canada, Japan, and the United States». International Studies Quarterly (engelsk) (2): 205–226. 
  75. ^ Doder, Dusko (14. august 1980). «Soviet Production of Gas, Oil Set Records Over 6 Months». Washington Post (engelsk): A24. 
  76. ^ Yergin, Daniel (1991). The Prize. The Epic Quest for Oil, Money, and Power (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 619–625. 
  77. ^ Lundestad, Geir (2000). «'Imperial Overstretch', Mikhail Gorbachev, and the End of the Cold War». Cold War History (engelsk) (1): 1–20. 
  78. ^ a b c d e McCauley, Martin (1997). Who's who in Russia since 1900 (engelsk). Routledge. s. 75–77. ISBN 0-415-13898-1. 
  79. ^ a b Hiden, John; Made, Vahur og Smith, David J. (2008). The Baltic Question during the Cold War (engelsk). Routledge. s. 209. ISBN 978-0-4155-6934-7. 
  80. ^ Kornberg, Judith og Faust, John (2005). China in World Politics. Policies, Processes, Prospects (engelsk) (2 utg.). University of British Columbia Press. s. 103. ISBN 978-1-5882-6248-6. 
  81. ^ a b Kornberg, Judith og Faust, John (2005). China in World Politics. Policies, Processes, Prospects (engelsk) (2 utg.). University of British Columbia Press. s. 104. ISBN 978-1-5882-6248-6. 
  82. ^ Kuisong, Yang (2000). «The Sino-Soviet Border Clash of 1969: From Zhenbao Island to Sino-American Rapprochement». Cold War History (engelsk) (1): 21–52. 
  83. ^ Goldstein, Lyle J. (2001). «Return to Zhenbao Island: Who Started Shooting and Why it Matters». The China Quarterly (engelsk) (168): 985–997. 
  84. ^ Kornberg, Judith og Faust, John (2005). China in World Politics. Policies, Processes, Prospects (engelsk) (2 utg.). University of British Columbia Press. s. 105. ISBN 978-1-5882-6248-6. 
  85. ^ Herd, Graeme P. og Moroney, Jennifer D. (2003). Security Dynamics in the Former Soviet Bloc (engelsk). 1. Routledge. s. 5. ISBN 978-0-4152-9732-5. 
  86. ^ Brown, Archie (2009). The Rise & Fall of Communism (engelsk). London: Bodley Head. s. 398–399. ISBN 978-0-0611-3879-9. 
  87. ^ Nye, Joseph (2003). Understanding International Conflicts: An Introduction to Theory and History (engelsk) (4 utg.). New York: Longman. s. 156–157. ISBN 0-321-08987-1. 
  88. ^ McCauley, Martin (2008). Russia, America and the Cold War, 1949–1991 (engelsk). Pearson Education. s. 24. ISBN 978-0-5822-7936-0. 
  89. ^ Strand, Tor (1982). «Fire møter – fire faser – fire sider av Leonid Ilitsj Bresjnev som statsmann». I Steinfeld, Hans-Wilhelm. Arven etter Bresjnev (norsk). Oslo: Cappelen. s. 5–18. ISBN 82-02-09064-4. 
  90. ^ Melle, Oddbjørn (2012). «Historie og prediksjon: 1989». Historisk tidsskrift (norsk) (4): 511–539. 
  91. ^ a b c Byrne, Malcolm og Paczkowski, Andrzej (2008). From Solidarity to Martial Law. The Polish Crisis of 1980–1981 (engelsk). Central European University Press. s. 11–21. ISBN 978-9-6373-2684-4. 
  92. ^ Loth, Wilfried (2001). «Moscow, Prague and Warsaw: Overcoming the Brezhnev Doctrine». Cold War History (engelsk) (2): 103–118. 
  93. ^ Kakar, M. Hassan (1997). Afghanistan. The Soviet Invasion and the Afghan Response, 1979–1982 (engelsk). University of California Press. s. 15. ISBN 978-0-5202-0893-3. 
  94. ^ Cohen, Warren I. (2005). America's Failing Empire. U.S. Foreign Relations since the Cold War (engelsk). Wiley-Blackwell. s. 8–9. ISBN 978-1-4051-1427-1. 
  95. ^ Starr, S. Frederick (red.) (2004). Xinjiang. China's Muslim Borderland (engelsk). New York: M.E. Sharpe. s. 157–158. ISBN 978-0-7656-3192-3. 
  96. ^ Krivosjejev, Grigorij (1993). Soviet Combat Losses and Casualties in the Twentieth Century (engelsk). London: Greenhill. 
  97. ^ Yousaf, Mohammad og Adkin, Mark (1992). Afghanistan, the Bear Trap. The Defeat of a Superpower (engelsk). Philadelphia: Casemate. s. 159. ISBN 0-9711709-2-4. 
  98. ^ Service, Robert (2009). History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century (engelsk) (3 utg.). London: Penguin Books. s. 403. ISBN 978-0-6740-3493-8. 
  99. ^ Bacon, Edwin og Sandle, Mark (2002). Brezhnev Reconsidered (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 29. ISBN 978-0-3337-9463-0. 
  100. ^ Post, Jerrold M. (2004). Leaders and Their Followers in a Dangerous World. The Psychology of Political Behavior (engelsk). Cornell University Press. s. 96. ISBN 978-0-8014-4169-1. 
  101. ^ a b c «Soviet Files. Leaders and Healers» (TV-dokumentar) (engelsk). Russia Today Films. 30. april 2012. Besøkt 30. mai 2014. 
  102. ^ Steinfeld, Hans-Wilhelm (1982). Arven etter Bresjnev (norsk). Oslo: Cappelen. s. 44–47. ISBN 82-02-09064-4. 
  103. ^ Altman, Lawrence K. (13. november 1982). «4 Serious Ailments Plagued Brezhnev». The New York Times (engelsk). Besøkt 30. mai 2014. 
  104. ^ a b Service, Robert (2009). History of Modern Russia: From Tsarism to the Twenty-first Century (engelsk). Penguin Books Ltd. s. 404. ISBN 978-0-5827-8465-9. 
  105. ^ Wesson, Robert G (1978). Lenin's Legacy: The Story of the CPSU (engelsk). Hoover Press. s. 252. ISBN 978-0-8179-6922-6. 
  106. ^ Service, Rober (2009). History of Modern Russia: From Tsarism to the Twenty-first Century (engelsk). Penguin Books Ltd. s. 376. ISBN 978-0-5827-8465-9. 
  107. ^ a b c Service, Robert (2009). History of Modern Russia. From Tsarism to the Twenty-first Century (engelsk) (3 utg.). London: Penguin Books. s. 426. ISBN 978-0-6740-3493-8. 
  108. ^ Steinfeld, Hans-Wilhelm (1982). Arven etter Bresjnev (norsk). Oslo: Cappelen. s. 28–31. ISBN 82-02-09064-4. 
  109. ^ Blake, Patricia og Amfitheatrof, Erik (29. november 1982). «Soviet Union: The Andropov Era Begins». Time (engelsk): 2. 
  110. ^ Bacon, Edwin og Sandle, Mark (2002). Brezhnev Reconsidered (engelsk). Palgrave Macmillan. s. 77. ISBN 978-0-3337-9463-0. 
  111. ^ «ВЦИОМ: Лучшие лидеры — Брежнев и Путин» (russisk). Rosbalt.ru. 25. april 2007. Arkivert fra originalen 15. mars 2008. Besøkt 15. april 2010. 
  112. ^ «Brezhnev Beats Lenin as Russia's Favorite 20th Century Ruler». RIA Novosti. 22. mai 2013. Besøkt 24. mai 2013. 
  113. ^ «Russians name Brezhnev best 20th-century leader, Gorbachev worst». RIA Novosti. 22. mai 2013. Besøkt 9. august 2013. «Russians name Brezhnev best 20th-century leader, Gorbachev worst» 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærlitteratur

  • Bresjnev, Leonid (1979). Minner fra krig og gjenreisning (norsk). Oversatt av Tore-Jarl Bielenberg. Oslo: Ny dag. ISBN 82-7009-095-6. 
  • Bresjnev, Leonid (1980). Nybrott (norsk). Oversatt av Tore-Jarl Bielenberg. Oslo: Ny dag. ISBN 82-7009-111-1. 
  • Bresjnev, Leonid (1982). Ungdomsminner (norsk). Oversatt av Tore-Jarl Bielenberg. Oslo: Falken forlag. ISBN 82-7009-130-8. 

Sekundærlitteratur

  • Bacon, Edwin og Sandle, Mark (2002). Brezhnev Reconsidered (engelsk). Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-3337-9463-0. 
  • Bertelsen, Henrik (1974). Sovjetunionen fra Lenin til Brezhnev. Indre forhold (dansk). København: Gyldendal. ISBN 978-8-7001-2211-6. 
  • Bunce, Valerie (1983). «The Political Economy of the Brezhnev Era: The Rise and Fall of Corporatism». British Journal of Political Science (engelsk). 13 (2): 129–158. 
  • Crump, Thomas (2013). Brezhnev and the Decline of the Soviet Union (engelsk). Routledge. ISBN 978-1-1346-6915-8. 
  • Dallin, Alexander (1992). The Khrushchev and Brezhnev Years (engelsk). New York: Garland. ISBN 0-8153-0567-2. 
  • Hoffmann, Erik P. (1987). «Soviet Foreign Policy Aims and Accomplishments from Lenin to Brezhnev». Proceedings of the Academy of Political Science (engelsk). 36 (4): 10–31. 
  • McNeal, Robert (1975). The Bolshevik Tradition. Lenin, Stalin, Khrushchev, Brezhnev (engelsk) (2 utg.). Prentice Hall. ISBN 978-0-1307-9764-3. 
  • Murphy, Paul J. (1980). Brezhnev. Soviet Politician (engelsk). McFarland & Company. ISBN 978-0-8995-0002-7. 
  • Ouimet, Matthew J. (2003). Rise and Fall of the Brezhnev Doctrine in Soviet Foreign Policy (engelsk). University of North Carolina Press. ISBN 978-0-8078-6135-6. 
  • Service, Robert (2009). History of Modern Russia: From Tsarism to the Twenty-first Century (engelsk) (3 utg.). Penguin Books. ISBN 978-0-6740-3493-8. 
  • Steinfeld, Hans-Wilhelm (1982). Arven etter Bresjnev (norsk). Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-09064-4. 
  • Tompson, William (2003). The Soviet Union under Brezhnev (engelsk). London: Longman. ISBN 978-0-5823-2719-1. 
  • Ward, Christopher J. (2009). Brezhnev's Folly. The Building of BAM and Late Soviet Socialism (engelsk). University of Pittsburgh Press. ISBN 978-0-8229-4372-3. 
  • Wesson, Robert G (1978). Lenin's Legacy: The Story of the CPSU. Hoover Press. ISBN 978-0-8179-6922-6. 
  • Zubok, Vladislav (2007). Failed Empire. The Soviet Union in the Cold War from Stalin to Gorbachev (engelsk). University of North Carolina Press. ISBN 978-0-8078-3098-7. 
  • Zubok, Vladislav (2008). «The Soviet Union and détente of the 1970s». Cold War History (engelsk). 8 (4): 427–447. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Leonid_Bresjnev&oldid=24255288»