Jodnatrium
Arteriosklerose lå til grunn for Ibsens sviktende helse i hans siste år (1). Førstehåndsmidler ved denne tilstanden var jodnatrium og jodkalium (9) (fig 4). Midlene var mye brukt, men effekten var usikker (10). «Om jodmidlerne har nogen paatagelig gunstig virkning ved arteriosklerose uten syfilis i anamnesen tør være tvilsomt,» skrev indremedisineren Peter F. Holst (1861 – 1935) noen år senere (11). William Osler (1849 – 1919), den kanskje mest innflytelsesrike indremedisiner på den tiden, var også skeptisk. I hans lærebok i 1901 står det at det kunne holde med en sporadisk kur med jodnatrium (10). Men i den utgaven av Oslers lærebok som kom 20 år senere, var tonen mer positiv. Hadde pasienten hatt syfilis, burde man bruke jodnatrium fast, og også for arteriosklerotiske pasienter uten syfilis gjorde midlet godt, mente han (12).
Virkningsmekanismen til jodmidlene var uklar, bruken hvilte på rent empirisk grunnlag (9). Man mente at «saftströmningen» økte kraftig og at midlene dermed kunne fjerne «sjukliga ansamlingar». De ble derfor brukt mot en rekke sykdommer, særlig tertiær syfilis (13).
Jodnatrium er et hvitt krystallinsk pulver med saltaktig, metallisk smak (13), som skulle tas i små doser i årevis (9). Men det var ikke harmløst. Kjente bivirkninger var bl.a. jodsnue, jodhoste og jodakne (9, 11). Hvorfor Ibsen brukte jodnatrium fremfor jodkalium, vet vi ikke. Bjørnstjerne Bjørnson hevdet at Ibsen hadde brukt jodkalium, og at det var hans lege Edvard Bull «som utrettet det vidunderlige: han behandlet ham med jodkalium, et middel man i Frankrike har funnet på mot forkalkning» (1). Det er neppe riktig at det var Bull som startet med behandlingen, ettersom Bull ble Ibsens lege først i 1903. Uansett regnet man med at virkningen av de to midlene var omtrent lik, men jodnatrium ble ansett som mindre hensiktsmessig bl.a. fordi det tiltrakk fuktighet (9).
Jodkalium ble innført i medisinen i 1820 – 30-årene (9, 13). Det tilsvarende natriumsaltet, som Ibsen brukte, kom i bruk langt senere. Det kom med i den norske medisinaltaksten fra 1890 (14) og i farmakopøen i 1895 (9, 13). Det var derfor et relativt nytt middel Ibsen brukte, og det er mulig at Bjørnson tok feil av de to medikamentene.
På det ene kortet har Ibsen skrevet: «NB! I dråbeflaske med tud» (fig 2). Jodnatrium er meget lett løselig i vann, og det er derfor enkelt å lage konsentrerte oppløsninger. Vi vet ikke sikkert hvilke doser Ibsen brukte, men ut fra datidens lærebøker er det rimelig å anta at han har tatt 0,5 – 1,5 g daglig. Hvis den høyeste dosen skulle være aktuell, ble den normalt fordelt på tre inntak (9, 11). Med en 50 % oppløsning betyr det at Ibsens enkeltdoser neppe har oversteget 1 ml. Så små mengder måles enkelt og nøyaktig ved å telle dråper fra en dråpeflaske eller ved hjelp av en dråpepipette. Dråpestørrelsen varierer bl.a. med avdrypningsanordningen. Når Ibsen angir «dråbeflaske med tud», har han åpenbart hatt dette klart for seg og vært opptatt av å få akkurat den type flaske han har vært vant til å bruke. Antakelig har han dryppet sine dråper opp i litt vann som han så har drukket.