Erlings sønn Magnus ble kronet til norsk konge i 1163, 7 år gammel. Bildet viser kroningen slik Erik Werenskiold forestilte seg den i den illustrerte utgaven av Heimskringla som ble utgitt i 1899.
Erling Skakke var en norsk stormann, jarl og riksstyrer. Han var far til Magnus Erlingsson, som var norsk konge i perioden 1161–1184.
Erling var en av lederskikkelsene i det som i moderne tid gjerne kalles «lendmannspartiet», en gruppe av lendmenn og andre stormenn som sammen med kirken forsøkte å innføre et enekongedømme i Norge. Sønnen Magnus ble konge bare omkring fem år gammel, og mens sønnen var mindreårig, var Erling Norges reelle riksstyrer.
Erling var sønn av lendmannen Orm Sveinsson (Kyrpingaorm) på Stødle (nå Støle i Etne kommune) i Sunnhordland, som på morssiden stammet fra Håkon ladejarl og Arnmødlingene.
Erling dro på korsferd til Det hellige land og fikk under en kamp med maurerne i Spania et sår i nakken, så han siden alltid bar hodet skakt, derav tilnavnet. Etter hjemkomsten giftet han seg med Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin og ble lendmann i 1155.
På midten av 1100-tallet foregikk det mange innbyrdes kamper mellom ulike norske konger og tilhengerne deres. I kampen mellom Harald Gilles sønner stod Erling, sammen med Gregorius Dagsson og «lendmannspartiet», på kong Inge Krokryggs side. Erling ble leder for restene av dette partiet etter at både Gregorius og Inge i 1161 falt i kamper med Håkon Herdebreid, sønn av Inges bror Sigurd Munn, som en kort tid var enekonge. Erlings parti valgte Erlings og Kristins unge sønn Magnus som kongsemne og fikk ham hyllet som konge i Bergen i 1161. Dette var i strid med den gamle rettsoppfatningen om at bare virkelige kongssønner hadde rett til tronen.
Erling dro deretter til Danmark med Magnus, til kong Valdemar den store, som var søskenbarnet til Erlings hustru Kristin. Kildene spriker i omtalen av dette besøket. Det er mulig, men ikke sikkert, at han der gjorde avtale om militær støtte fra danskekongen, og at han også fikk støtte derfra. I alle fall vendte Erling tilbake til Norge, overvant og felte Håkon Herdebreid i sjøslaget ved Sekken i Romsdal sommeren 1162 og tok Trondheim. Der fikk han hyllet sin sønn Magnus som konge på det tradisjonsrike Øyrating, muligens med støtte fra den nyinnsatte erkebiskop Øystein.
I de følgende årene søkte Erling å skaffe et bedre rettsgrunnlag for sønnens kongedømme ved å få erkebiskopen til å krone og salve ham. For å oppnå dette måtte han gå inn for en tronfølgelov som brøt sterkt med tidligere tronfølgerett. Denne nye loven stilte krav om at en tronfølger skulle være «skikket» (=rex justus), gav biskopene med erkebiskopen i spissen en viktig rolle ved kongevalg, og gjorde riket til et len av St. Olav, «landets evige konge» i 1163 eller 1164.
Med sine krav om enekongedømme og ektefødthet var imidlertid denne første ordentlige norske tronfølgeloven samtidig et ideologisk forsvar for Magnus og et kongedømme som stod svært svakt etter eldre tronfølgerett. På samme tid eller senere styrket Erling også båndene til erkebiskopen og biskopene ved å la Magnus utstede et privilegiebrev for kirken.
Forholdet til Danmark var mer problematisk. Sagaene forteller at det kom til strid fordi Erling ikke etterkom en avtale om å avstå Viken til kong Valdemar som motytelse for hjelpen med å vinne Norge for Magnus. Den danske historieskriveren Saxo Grammaticus forteller en helt annen historie om at Valdemar støttet en ny motstandsflokk mot Erling og Magnus, tilhengerne av en annen sønn av Sigurd Munn, Sigurd Markusfostre, som var blitt nedkjempet av Erlings menn tidlig i 1160-årene.
Valdemar foretok i alle fall et tokt til Viken i 1165, øyensynlig uten å oppnå særlig mye. Men i 1170 ble det inngått et forlik som innebar at Erling anerkjente Valdemar som overherre. Ifølge sagatradisjonen tok han Viken i len av danskekongen som hans jarl.
Det reiste seg fortsatt opprørsflokker mot Erling og Magnus, men uten resultat, inntil Sverre Sigurdsson i spissen for birkebeinerne tok opp kampen mot ham.
Erling Skakke falt i kamp mot Sverre i slaget på Kalvskinnet ved Trondheim i 1179. Hans dyktighet som partifører og kriger er ubestridelig, men det kongedømmet han hadde grunnlagt måtte vike for Sverres da sønnen Magnus ble slått og falt i slaget ved Fimreite i Sogn i 1184.
Store norske leksikon
Kommentarer (2)
skrev Christian Stranger-Johannessen
Lenken til "Viken" går til det nyopprettede fylket Viken, ikke det historiske landskapet Viken.
svarte Ida Scott
Takk, dette er nå rettet opp. Mvh Ida Scott, redaksjonen.
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.