En må være ganske hjernevasket for å finne noe positivt med dagens forsvarspolitikk, skriver Einar Ebbesen.
Forsvarssjefen må på banen skriver VGs leder. Norge har knapt ammunisjon igjen kan vi lese videre. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen burde slått alarm for lenge siden. Hvor er han egentlig spør en i lederen.
Ja, det er god grunn til å spørre. Selv har jeg fått flere henvendelser fra folk som vil vite hva jeg som tidligere offiser mener om krigen i Ukraina og hvilket Forsvar vi har i dag. Det er ikke lett å svare fyllestgjørende bare ved et leserinnlegg, men noe kan sies.
Svekket forsvar
Som kjent har regjeringen nå bevilget mange milliarder til Forsvaret som følge av krigen i Ukraina. Hva disse milliardene skal benyttes til kan ikke noen fortelle. På en debatt for kort tid siden ble det også fortalt at tilstedeværelsen i nord skulle forsterkes. I den forbindelse var det representanten fra partiet Rødt, Moxnes, som sa som sant var, at kysten lå åpen og at vi ikke hadde noe forsvar i nord.
At Forsvaret har blitt svekket år for år er ikke noe nytt, noe jeg har påpekt i leserinnlegg flere ganger. Det er 15 år siden jeg skrev vedlagte leserinnlegg, men situasjonen i Forsvaret har ikke endret seg fra den gang.
Olavsvern
Innlegget jeg den gang skrev var da jeg holdt på å ramle ut av stolen mens jeg så nyhetene på tv. Riktignok befant jeg meg på Hustadvika, om bord i hurtigruten, men det var ikke sjøgangen som nesten fikk meg ut av balanse, men uttalelsen til forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen om nedleggelse av marinebasen Olavsvern ved Tromsø. Her presterte ministeren å si at det ikke var nødvendig med noen fremskutt forsyningsbase; hvis ubåtene absolutt måtte til kai, kunne de fortøye ved sivile kaier i Tromsø.
Til kai med munnkurv
Det var ganske ufattelig å høre en forsvarsminister si noe slikt. Selv for en forsvarsminister uten militærtjeneste, bør det være innlysende at en militær marinebase har andre funksjoner enn bare å ha ei kai å fortøye ved!
Var det ingen i den yrkesmilitære verden som kunne forklart ministeren hvilken betydning en base har for operative, militære fartøyer? Hva slags rådgivere hadde hun? Nå kan en jo stille spørsmål ved mange av de politiske rådgiverne som statsrådene omgir seg med, de fleste er knapt nok tørre bak ørene, og med en livserfaring en kan skrive om på baksiden av et frimerke.
Jeg spurte en del fortsatt tjenestegjørende offiserer den gang om hvorfor ingen hadde forklart ministeren om hvilke funksjoner en orlogsbase hadde, men fikk til svar at de hadde fått munnkurv! Ja, munnkurv er viktig hvis en skal gjøre karriere! Men har virkelig hele vårt offiserkorps blitt en gjeng med klakører?
Jeg kunne skrevet side opp og side ned med argumenter for Olavsvern, men nøyer meg med å stemple utsagnet til forsvarsministeren som nok et grelt eksempel på kunnskapsløshet og spill for galleriet.
Systematisk avvikling
Strøm-Erichsens utsagn den gang føyer seg inn i rekken av idiotiske beslutninger som er tatt. Den er også et ledd i en systematisk avvikling av Forsvaret som har pågått og fortsatt pågår, noe jeg tidligere har skrevet om i innleggene: «Et Forsvar på ville veier», og «Et mer effektivt Forsvar – etterkrigstidens største bløff».
En må være ganske hjernevasket for å finne noe positivt med dagens forsvarspolitikk. Mens velgernes oppslutning om forsvar og Nato er solid forankret, minner forholdene i Forsvaret mer på en hønsegård under avvikling; man kapper hodet av hønsene, men de fortsetter å flakse omkring.
Det er sannelig ikke rart den menige mann og kvinne stiller spørsmål ved om Forsvaret er bemannet med pengekløner uten budsjettansvar og om målsetningen til Forsvaret endrer seg fra dag til dag.
Og det er flere gode grunner for å stille spørsmål ved mange ting: For eksempel hvordan det er mulig å bygge nye kystartillerifort som nedlegges før de tas i bruk, hvordan det går an å flytte et operativt hovedkvarter bare få år etter at det ble opprettet, hvordan forsvarsledelsen kan flytte frem og tilbake, og hvorfor generalinspektørene nå er flyttet vekk fra den politiske ledelse når argumentet tidligere var det motsatte.
Sløsing med skattepenger
Når vi i tillegg husker den opphetede striden om nye MTB-er som forsvarsledelsen ville skrote før de var tatt i bruk, Eurofighteren som forsvant i anbudsrunden, og reduksjoner av nødvendig utstyr i Afghanistan, er det sannelig ikke rart folk reagerer og spør om Forsvaret ikke evner å planlegge, og om de rett og slett ikke vet hva de holder på med. Det er tross alt skattebetalernes penger det opereres med!
Med i denne kaotiske fremstillingen den gang hørte en arrogant Forsvarssjef med, korrupsjonsanklager, rettssaker og golfspillende admiraler som måtte reise til Spania for å se lyset. Som et resultat av alt dette, sitter det nå igjen et frustrert befalskorps som kun ser frem til å kunne pensjonere seg, og et Forsvar uten entusiasme eller tro på det de holder på med.
Den verdenspolitiske situasjon er i stadig forandring. Truslene endrer seg og våpenteknologien er stadig i utvikling.
Det er over tyve år siden jeg ble pensjonert. Dermed har jeg selvfølgelig ikke detaljerte kunnskaper om begrunnelsene for de forskjellige iverksettelser og kanselleringer samt skroting av våpen, bortsett fra det en kan lese i sivile og tilgjengelige media. Men grunnlaget for ‑ og hensikten med ‑ enkelte av de hyppige endringer tillater jeg meg å stille spørsmål ved. Jeg skjønner rett og slett ikke begrunnelsene. Det gjør heller ikke ennå tjenestegjørende offiserer som jeg har spurt ‑ men så er jo de også pålagt taushet.
«Hurtigforsvar» er urealistisk
Jeg kunne listet opp en rekke eksempler på uforståelige avgjørelser, men la meg her og nå ta med bare ett grelt eksempel, den nylig omtalte skrotingen av Hauk-klassens missiltorpedobåter. For bare noen år siden ble fartøyene modernisert, med nye våpen, navigasjonssystemer og elektronikk samt oppgradering av Pingvin-missilene. Kostnadene med moderniseringen var 1,3 milliarder kroner, og meningen var at fartøyene skulle være i operativ tjeneste frem til 2015. Men her kastet man rett og slett vel en milliard skattekroner ut av vinduet, og skrotet fartøyer som kunne vært viktige bidragsytere ennå i mange år. For eksempel til eskorte av handelsflåten utenfor Somalia den gang, og ikke minst kunne vi hatt en fartøystype til trening og vedlikehold av MTB-kompetansen til de nye Skjold klasse MTBene kommer og blir fullt operative. Det synes som om noen tror at forsvar kan etableres på kort varsel ‑ men det tar dessverre lang tid før det blir effektivt. Som eksempel kan nevnes at i min tid regnet man med om lag sju år for å få et operativt minevåpen.
Nasjonens forsikring
Da jeg seilte som skipssjef på marinens forskjellige fartøyer, så sent som på 1980-tallet, hadde Marinen omlag 90 fartøyer, hvorav MTB-flåten besto av rundt 40. Det var i den kalde krigens dager, og vi trente på alle tenkelige scenarier. Og sist, men ikke minst: Vi hadde tro på det vi holdt på med! Vi hadde et godt og veletablert minevåpen, forter og torpedobatterier. Nå har vi under 20 fartøyer, ingen miner og Kystartilleriet er nedlagt. Derfor er det trist å se at det Sjøforsvaret vi var så stolte av, i dag faktisk er avviklet.
Forsikring
Har vi glemt at Forsvaret er nasjonens forsikring? Og at kostnadene ved å ha et Forsvar er nasjonens forsikringspremie?
Vi som har holdt på med dette, vet at det tar årtier å bygge opp et Forsvar!
Vanlige mennesker slutter ikke å betale forsikringspremien selv om det har gått en tid siden de hadde bruk for den – men hva gjør regjeringen?
Dette er skammelig politikk!
‑ Skammelig fordi dagens politiske ledelse ikke har lært av historien.
‑ Skammelig fordi vi har en forsvarsledelse som ikke evner å si klart ifra og som er blitt mer politikere enn fagmilitære.
‑ Skammelig fordi historien alltid gjentar seg – og når vi oppdager det, er det for sent.
Øverland sa det:
Du må ikke sove!
I dag får vi bare sitere ham og håpe at noen våkner ‑ før det er for sent.
Einar Ebbesen
Pensjonert kommandør