Van Morrison uten ord - stemning uten stemme
Van Morrison er ved siden av Elvis Presley og Roy Orbison øverst på lista mi over de store stemmene i rockehistorien. Da er det litt av et paradoks at et rent instrumental-album viser seg å være hans beste på kanskje 20 år!
Vidar Webjørnsen er pensjonert barnehagelærer og logoped og tildigere tillitsvalgt i Utdanningsforbundet Oslo.I løpet av de siste 20 åra har Morrison gitt ut et utall album (gjerne både to og tre i løpet av et år) som har vært så like at selv en ihuga fan som jeg knapt klarer å skille dem fra hverandre. Selv angivelige sjangeralbum som fjorårets «Moving On Skiffle» har lignet mer på Van Morrison enn noe annet. Derfor har han i mine øyne blitt stadig mindre interessant som plateartist (men ikke live!), og det er nærmest med et gjesp jeg pliktskyldigst har kjøpt albumene hans i tur og orden. For det er tross alt Van The Man, så man må jo ha dem!
Ikke nok med det: Tekstene hans har i stigende grad fremstått som produkt av en gretten gammel gubbe som sutrer over hvor urettferdig han har blitt behandlet av media og musikkbransjen, samt en nedlatende holdning til publikum. «Why Are You On Facebook?» heter for eksempel en sang. Jeg er fristet til å svare «Det skal du bare drite i!». I det siste også ispedd diverse konspirasjonsteorier med tilhørende motstand mot covid-restriksjoner og –vaksiner. Han og Eric Clapton dannet en slags uhellig allianse i så henseende. Så kanskje like greit å gi ut et album uten ord?
«Beyond Words: Instrumental» ble lansert i august i fjor (hans tredje album det året), men er bare å få tak i via hans nettside. Den er den første utgivelsen på hans nystartede plateselskap Orangefield Records, som er tiltenkt utgivelser fra arkivet av gamle uutgitte innspillinger. De 17 låtene på dette albumet er innspilt på 70-, 80-, 90- og 2000-tallet. Alle unntatt én («Kerry Dancing») er skrevet av Morrison. Dato for hver innspilling er ikke oppgitt, men jeg tipper de er ordnet i kronologisk rekkefølge. Det baserer jeg på lydbildet på hver enkelt låt, samt hvilke musikere han har med seg på dem – navn jeg kjenner igjen fra platene fra de forskjellige periodene.
Van Morrison startet karrieren som saksofonist i danseband i Belfast på tidlig 60-tall, før han dannet bandet Them. Og resten er historie, som det heter. Så han var faktisk instrumentalist før han etter hvert ble en av verdens mest bejublede sangere og låtskrivere. Derfor er ikke et instrumental-album fra ham så overraskende. Han har også sneket inn noen nydelige instrumental-låter på flere av albumene – min absolutte favoritt er mesterstykket «Scandinavia» på albumet «Beautiful Vision» (1982). På «Beyond Words: Instrumental» spiller Morrison altsaksofon, akustisk og elektrisk gitar, piano, elektrisk piano og munnspill.
Et annet aspekt som også gjør denne utgivelsen logisk, er at mange av sangene hans nærmest er meditasjoner, snarere enn sanger med konkret meningsinnhold. Morrison er ofte ute etter å frembringe stemninger mer enn noe annet. Kroneksemplet i så måte er 11 minutter lange «Listen To The Lion» fra hans etter min mening beste album «Saint Dominic’s Preview» (1972). Den består av få ord, men desto mer uartikulert vokal, brøling (listen to the lion indeed), roping, nynning, hvisking, du-du-du-du-ing osv., alt i den hensikt å sette lytteren i en nesten transelignende stemning. Flere av sangtitlene reflekterer også hva han er ute etter («And The Healing Has Begun», «Haunts Of Ancient Peace», «Higher Than The World», «Into The Mystic» osv.).
Albumet åpner med tittellåta, den eneste hvor du hører Morrisons stemme. Men i form av nynning, da-da-da-da-ing osv., og tankene mine går tilbake til før nevnte «Listen To The Lion». Men uten den transelignende stemningen den frembringer; dette er mer jamming med de andre musikerne enn noe annet – det kan høres ut som om de bare satte seg ned og begynte å spille i en ledig stund. Likevel iørefallende nok, synes jeg. Men det kan også tenkes at han her prøvde ut noe som til slutt munnet ut i løvesangen.
På neste låt, «Jammin’ With Eddie», røper jo tittelen hva det handler om. Eddie er gitaristen Eddy Ottenstein, som spiller elektrisk gitar i samspill med Morrison på akustisk. Morrison overrasker virkelig med gitarferdigheter jeg ikke ante han hadde! Ottenstein bidrar stort sett med komp til Morrisons soloer. Det samme gjentar seg på neste låt, «Driving On A Country Road», men her kommer Ottenstein mer til sin rett med mer solospill, ikke bare komp. (De to låtene burde ha byttet tittel!) Sistnevnte varer dog med sine 6:41 litt for lenge etter min smak.
På «Breadwinner» stifter vi for første gang bekjentskap med Van The Alto Saxophonist. Han har med seg Jim Rothermel på tenorsaksofon. En funky låt i grenseland mellom jazz og r’n’b, og den første som høres ut som en ferdig skrevet komposisjon, men ikke uten improvisasjoner og soloer, både på saksofon og gitar (Ralph Walsh). Det swinger som fy!
Så kommer munnspillet frem, og at Van er glimrende også på dette instrumentet visste vi jo fra før. Etter å ha hørt «Cool For Cats» er du i hvert fall ikke i tvil! Dette er også ren jamming, men hva er galt med det?
Neste låt er «Parisian Walkabout», som er mer i lounge jazz-sjangeren eller deromkring. Van spiller altsaksofon. Litt mer forglemmelig etter min smak, denne, selv om den faktisk tar seg opp mot slutten.
Neste låt er «So Complicated», en av to låter som er utgitt tidligere, i et radikalt annerledes arrangement. I forhold til versjonen som er å finne på dobbeltalbumet «Hymns To The Silence» (1991), er tempoet tatt ned, noe som etter min mening fungerer bedre. Alt tyder på at dette er kladden og den som kom på plate i 1991 er innføringen. Igjen er det altsaksofonen som tas frem, her med Martin Winning på tenorsaksofon.
Så kommer den eneste låta Morrison ikke har skrevet selv. «Kerry Dancing» er en trad.-låt jeg aldri har hørt før, med nytt arrangement av Morrison. Fin melodi, med de samme to på saksofon som på forrige låt, ispedd en smakfull gitarsolo av Mick Green.
«All Saints Benficial» har intet annet felles med «All Saints Day» (igjen fra albumet «Hymns To The Silence») enn likheten i titlene. Dette er en mer ferdig komposisjon, selv om fremføringen til tider også kan virke litt jam-aktig. Her spiller Morrison elektrisk piano, og han har med seg virtuosen Jef Labes på «vanlig» piano. Denne krydres også med liflig harpespill av Nadine Cox. Iørefallende!
«Celtic Voices» har de samme to pianistene, og resten av musikerne på disse to låtene (David Hayes på bass og Dahaud Shaar på trommer) var også i sin tid medlemmer av Morrisons faste turné-band på midten av 70-tallet, som han kalte The Caledonia Soul Orchestra. Hør på det glimrende (tidenes beste?) live-albumet «It’s Too Late To Stop Now» (1974) for å få et inntrykk av hvor gode de var!
Neste låt er kanskje albumets høydepunkt. «Mountains, Fields, Rivers & Streams» har de samme musikerne som de to foregående, igjen med harpist Nadine Cox i tillegg. Her kan vi virkelig snakke om stemningsskapende musikk – man formelig ser og hører elven sildre gjennom fjellandskapet! Ikke minst takket være sistnevnte, men alle bidrar på ypperlig vis.
På neste låt «The Street», hører vi stemmer for andre og siste gang, men ikke Van sin. To kvinnelige sangere, Stephanie Douglass og Mihr Un Nisa Douglass, utveksler melodilinjer uten ord, i samspill med nå avdøde Pee Wee Ellis på tenorsaksofon. Nå har vi åpenbart kommet frem til perioden 1982-83 – det høres på lydbildet. Med albumene «Beautiful Vision» (1982) og «Inarticulate Speech Of The Heart» (1983) var Morrison virkelig i meditativt (og religiøst) modus. Så også på denne låta, kanskje ikke blant albumets mest spennende.
Den neste låta «Far North», må være kladden til tidligere nevnte «Scandinavia»! Samme tempo, samme akkordrekkefølge, samme instrumentbesetning, samme stemning. Den høres uferdig ut, men du verden for et sluttresultat det ble på albumet «Beautiful Vision» i 1982! Finn den frem og hør selv!
Så tar han frem altsaksofonen igjen, og har med seg Mark Isham på trompet og synthesiser. «Time To Get Ready» høres ut som et ferdig komp til en sang han aldri fikk somlet seg til å skrive tekst til. (Det kan nok gjelde flere av låtene på plata.) Det kunne ha blitt et fint bidrag på albumet «A Sense Of Wonder» (1984), som jeg tipper den var tiltenkt.
Neste er den andre av de to låtene som er utgitt tidligere. «Song Of Home» finnes på albumet «Keep It Simple» (2008), og der akkompagneres han både med steelgitar og banjo, hvilket gir sangen et preg av country, samtidig som melodien lener seg mer over til irsk folkemelodi. En av de beste sangene hans fra de siste 20 årene. Jeg er også her ganske sikker på et dette er en tidligere innspilling – et første forsøk på å finne en ny melodis endelige form. Interessant å sammenligne dette utkastet med den endelige versjonen – begge to er absolutt verdt en lytt.
«12 Bar Celtic» - når man hører begrepet 12 bar tenker man blues, ikke sant? Dette er ikke blues i det hele tatt, bare en liten jam med Van på altsaksofon og Martin Drover på trompet. En av de mindre betydelige låtene på albumet.
Siste låt, derimot – «Greenwood Tree» (ikke å forveksle med «Redwood Tree» fra albumet «Saint Dominic’s Preview» (1972)) – er en nydelig liten låt i irsk folkemusikk-tradisjonen. Vemodig å høre Derek Bell (harpe) og Paddy Maloney (fløyte), begge avdøde medlemmer fra den irske folkemusikkgruppa The Chieftains, som Morrison ga ut albumet «Irish Heartbeat» sammen med i 1988. Og på sett og vis en passende avslutning på et album fra fortiden.
Et album som gir meg håp om at Van Morrison kanskje har latt seg inspirere til å komme med litt mer inspirerende (!) musikk nå som han nærmer seg 79 år. På den annen side: Han har sannelig gjort sitt gjennom en lang karriere; det kan ingen ta fra ham!
Del på Facebook | Del på Twitter