Krigstrettheten

Aldri glem 9. april, sa folk. Det skulle jeg faktisk ønske enkelte kunne gjort, men i stedet har de nå gjort det til sin oppgave å få oss til å huske dagen igjen og igjen og igjen.

Tekst: Even Skyrud

Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands

Norsk filminstitutt har tildelt penger til to Blücher-filmer. Smak på den. For du husker kanskje at vi allerede har senka skipet på film én gang? Hvis ikke, se «Max Manus» om igjen. Hvis du orker. Apropos Max Manus og krigshelter, så kommer det visstnok også en film om «Kjakan» Sønsteby i år. Mon tro om Blücher skal senkes i denne også? Mens jeg skriver dette, får jeg en melding på øret om at jeg ikke må glemme å nevne at Gard B. Eidsvold skal spille Quisling i høstens storfilm om Quisling.

Ikke mye til krig

Hvert år kommer det nye bøker som tar for seg en ny detalj fra vår beskjedne innsats. Hva visste hjemmefronten? Hva visste ikke hjemmefronten? Hva burde hjemmefronten ha visst? En håndfull barskinger med ski på beina og salongrifle på ryggen gis mer oppmerksomhet i dag enn i 1945. Snart finner bøkene selv veien til menn over 50 sine nattbord. Jeg har aldri helt forstått den norske gubbens fascinasjon for 2. verdenskrig, for det var jo knapt noen krigshandlinger i Norge. Vi mistet riktignok nesten 10 000 nordmenn, men det tallet er lavere enn antall russiske krigsfanger som døde på norsk jord. Når vi må filmatisere senkingen av ett skip i Oslofjorden tre ganger på rad, sier det noe om hvor lite action landet egentlig opplevde.

Max mange manus

«Max Manus» satte tonen (eller unoten, hvis du spør meg) i 2008. Etter suksessen ble hver norske bok, bygd, hus og hytte endevendt etter historier fra krigen. De neste 15 årene fulgte i alfabetisk rekkefølge: «Den 12. mann», «Den største forbrytelsen», «Flukten over grensen», «Gulltransporten», «Into the White», «Kampen om Narvik», «Kongens nei», «Konvoi», «Krigsseileren», «Spionen» og «Svik». Alle med handling lagt til denne 5-årsperioden på 1940-tallet, og alle basert på virkelige hendelser. Legg til tv-seriene «Kampen om tungtvannet», «Atlantic Crossing» og «Gutta på skauen» (som riktignok er en parodi), samt et voksent antall dokumentar­filmer (orker ikke å telle), så snakker vi om en usunn besettelse. Hva har skapt denne?

Svenske stillstander

Kan hende skjer det for lite i dagens Norge? Svenskene har nok action i gatene til å produsere troverdige bøker, filmer og serier om gjengoppgjør og gatejustis. Her hjemme blir forsøk på det samme fort litt fislete. Litt som svenske filmer om andre verdenskrig fort ville blitt fislete, de også.

Danskene hadde stor suksess med tv-serien «Borgen» om samtidspolitikk. I Norge måtte vi over 40 år tilbake i tid for å finne nok dramatikk i politikken til at det kunne bli tv av det. Og jeg sier det igjen: «Makta» er en nydelig serie.

Intet nytt fra hjemmefronten

En annen mulig forklaring er at pengene rår. «Max Manus», altså filmen som startet manien, havnet på den eksklusive lista over norske filmer som har solgt over 1 000 000 billetter. Det hadde ingen klart siden «Flåklypa Grand Prix» i 1975. Sånt gir blod på tann for suksesshungrige filmprodusenter. Nå har riktignok få av de etterfølgende eposene klart å nå det resultatet til nikkerskanten, men hver gang man begynte å håpe at Film-Norge endelig ville la hjemmefronten få ta seg en hvil, dukket det opp en tittel som passerte den magiske 500 000-billettersgrensa, og igjen hamret manusforfatterne på tastaturet så patronhylsene sprutet.

Gubbeveldet

En tredje forklaring er demografien. Hvem leser ti bøker om andre verdenskrig i året? La oss gjette på menn mellom 38 og 60. Hvem skriver, produserer, regisserer og spiller i de ovennevnte filmer? Menn mellom 38 og 60. I den bevegelige, glansede billedboka om Krigen (ja, med stor K) er det ikke mange sterke kvinneroller å spore. Historien skrives av staute karer med intense blikk som forsøker å mane frem sin indre Aksel Hennie med maskinpistol. De jentene som dukker opp, har til oppgave å vente engstelige ved kjøkkenbenken med et håp om at gutta en dag kommer ut av skauen med både lemmer og vett i behold.

Et siste angrep

Etter at nyheten om to Blücher-bevilgninger ble kjent, har det så smått murret i bransjen. Jeg har blant annet lest en syrlig kronikk i bransjebladet Rushprint og et intervju med en lettere oppgitt kvinnelig regissør. Felles for kritikerne er forsikringer om at det ikke er filmene i seg selv det er noe galt med, men systemet som har en hurtigkasse for ethvert manus som lukter av bålkaffe og skip i brann. Dette er kollegial høflighet, og fullt forståelig.

Som mann (51) er jeg midt i målgruppa, og siden jeg ikke jobber i filmbransjen, kan jeg hoppe bukk over høfligheter og si det rett ut: «Max Manus» ser ut som en sånn billig, dramatisert dokumentar på History Channel. (Filmen, ikke mannen – jeg vil ikke ha gjengen fra Norges Hjemmefront­museum på nakken.) Stiv og flat som en sparkelspade. De andre har jeg ikke turt å se. Frykten for at også jeg skal ende opp som krigsgubbe er for stor. Sånn, da er det sagt.

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 2/2024.