Henrik Wergeland

Småbarnstid i Kristiansand, barndomsinntrykk som satte varige spor, og forholdet til foreldrene

Med tanke på oppdragergjerningen skrev den unge adjunkten (senere prest og prost) Nicolai Wergeland det året hans førstefødte kom til verden en veiledning for foreldre som han kalte Henrikcopedie. Den inneholdt «Kortfattede Love for Opdragelsen fra den spædeste Alder». Her heter det blant annet «Opdrager ikke den Lille til Ammestuen eller Sophaen; men til Verden», og videre «indskrænk den Lilles Selvvirksomhed saa lidet som mueligt».^[15] I alt besto Henrikcopedien av 43 læresetninger, først og fremst inspirert av Rousseaus tanker om oppdragelse. Mye tyder imidlertid på at Wergelandbarna har hatt relativt frie tøyler. «Alle vi 5 ville Børn» skriver lillesøsteren Camilla Collett i sin skildring av barndommen. ^[16] Da Henrik nærmet seg fem år, noterte faren i dagboka: «Henrik har et besynderligt Glimt i Øjnene, som jeg ikke ser hos mine andre Børn. Han skjønnede meget tidlig; han røbede tidlig en stor Hukommelse og fatter meget let.»^[17]

I livsskissene fra dødsleiet, Hassel-Nødder, kap IX, gjengir Wergeland noen minner fra sine første år i fødebyen, blant annet sin opplevelse ved «det yndige Kjos» da han skal ha vært tre år gammel, en «lodrett Klippevæg, der glimrede i alle Farver af store Chrystaller». Wergeland hentet flere ganger sine dikteriske bilder fra krystallenes og edelstenenes verden. I farsen Vinægers Fjeldeventyr (1841) opptrer for eksempel kvinneskikkelsen «Krystalline» som dikterens genius og forståelsesfulle publikum. Sommereventyret Svalen fra samme år har utpregede visjonære trekk. Her skildres hvordan dikterens ytre øye i en forstand blindes mens den synske sjelen fortaper seg i det «Rosenhegn» som danner grensene for «Engens lille Eden»:

Ha, derunder Buskens Nat
hvor det glimred, hvor det gløded,
hvor det lyste i det dunkle
Tusmulm i det tætte Hegn!
Som om alle Qviste bløded,
draabemodne Rosenknopper
overaltifra fremfunkled,
ludende mod Jorden ned
liig en Regn
af Rubiner og Koral
Karneoler og Agat,
tryllebundne i sit Fald.

Fra Svalen

Forholdet mellom far og sønn var preget av gjensidig respekt og hengivenhet selv om sønnens mange prosjekter i blandt kunne være utfordrende. Henrik overlot til sin far å svare på Welhavens angrepsskrift, utgitt i 1832. Tilsvaret som kom året etter, er preget av saklighet og lærdom. Det ble gjenutgitt med innledning og kommentarer i 1995, 150 år etter Henrik Wergelands død. Forholdet mellom mor og sønn har også vært godt, noe som framgår flere steder i Wergelands produksjon.

Alette Dorothea Wergeland var i ungdommen skuespiller ved Det dramatiske Selskab i Kristiansand, og Henrik opplevde henne på scenen ved flere anledninger. I ungdommen hadde hun ry for sin skjønnhhet. I sin erindringsbok I de lange Nætter karakteriserer Camilla Collett sine foreldre. Om moren skriver hun bl.a.: «Hun havde været Christiansands Skønhed i Byens Velmagtstid»,^[18]

Skolegang og barnediktning

I prestegården mottok Wergeland undervisning av sin far, som hadde pedagogisk utdannelse, og av huslærer. Han fikk nå besøke «Guldverket», der det ble utvunnet gull fra 1758 til 1907. Eidsvollingen Hans Tønsager, sønn av stortingsmannen Lars Tønsager, forteller i Minder om Henrik Wergeland at Henrik på en tur med huslærer Dahl fylte sekken og lommene med blanke svovelkis; det kunne jo ikke utelukkes at de inneholdt gull.^{[Note 2]} Opplevelsen danner sannsynligvis bakgrunnen for «Vinægers» (Vinæger=den eddiksure) besøk hos de underjordiske i Vinægers Fjeldeventyr (1841). Da han var elleve år gammel ble han elev ved Christiania Cathedralskole. Han bodde de første to årene hos sin mors søster Henriette Aubert, som var bosatt med mann og barn på festningsområdet. Siden flyttet han på hybel. I alle ferier var han hjemme i prestegården på Eidsvoll. Sammen med søsteren Camilla spilte han ofte dukketeaterforestillinger, og det er sannsynlig at de også oppførte flere av stykkene som Henrik Wergeland forfattet i ungdommen.

Før Wergeland var fylt seksten hadde han skrevet dikt, flere småfortellinger og en rekke Holberginspirerte skuespill som ble oppført hjemme på Eidsvoll. I 1821 fikk han sitt første arbeid, fortellingen Blodstenen, trykt. Det er en Sturm und Drang-inspirert historie med skrekkromantiske innslag. Dramatiske arbeid fra årene 1822–1824 som Indtoget, Øllegaard Frøken, Hun fik dog en lang Næse og et hefte med tekster og tegninger av den unge dikter selv som han kalte Vademecum (datert 1824), er først blitt offentliggjort i Samlede Skrifter 1918–40. I perioden 1822–1824 skrev han også stykket Moses i Tønden, som han selv betegnet som en komedie i to akter.^[19] Stykket ble ikke trykket i Wergelands levetid. I 2008 ble det oppført av Agder teater som dukketeater, med Giert Werring og Anne-Ma Usterud som dukkespillere. Dukkedesignet var ved Elisabeth Wennesland.^[19][20][21]

Prokurator Präem

På en ridetur hjem til Eidsvoll 20. september 1828 kom Wergeland i klammeri med en underoffiser under en eksersis på Gardermoen. Wergeland anla rettssak, som utviklet seg til en årelang tvist der prokurator Jens Obel Praëm etter hvert ble en innbitt motstander. Saken fjernet seg mer og mer fra utgangspunktet. Da Wergeland senere gikk hardt ut mot «blodsugende prokuratorer» (dvs. utsugende jurister), hadde dette en vesentlig bakgrunn i Praëmstriden som forfulgte ham hele hans korte liv. Han oppfattet Praëm som en uthaler, og Wergeland engasjerte seg på vegne av fattige husmenn på Romerike.^{[Note 3]} Prokurator Praëm ble etter hvert et motiv i Wergelands diktning. Han har bl.a. inspirert til Zobolam, Wergelands djevelfigur.

Torgslaget, 17. mai 1829

Wergeland var i flokken av folk som hadde samlet seg på Stortorvet om kvelden 17. mai 1829. Han hadde også vært med i havneområdet tidligere på kvelden, der han som den første hadde hilst dampskipet «Constitutionen» med hurrarop. Stemningen steg fordi det var 17. mai. Det ble også sunget nasjonalsanger. Etterpå trakk folk opp gjennom gatene og samlet seg på Stortorvet. Der iverksatte stattholderen, i samarbeid med kommandanten på Akershus festning, tiltak som resulterte i det såkalte Torgslaget, og på veien hjem utpå natta fikk Wergeland et sabelrapp over ryggen. I kjølvannet av Torgslaget oppsto det et etterspill, og Wergeland fikk navnet sitt knyttet til 17. mai, særlig på grunn av sin opptreden under forhørene etterpå. Wergelands tegning er en illustrasjon til Phantasmer, som forelå tidlig i august 1829 under pseudonymet Siful Sifadda. «Phantasmer» er en farse med alvorlige undertoner, inspirert av begivenhetene under Torgslaget. Til venstre ses «Skipper Børre», det folkelige navnet på den svenske stattholder von Platen, ettersom han hadde fortid som sjøoffiser. Von Platen var nøye med å overholde kong Karl Johans befaling om å motarbeide offentlig feiring av nasjonaldagen. I farsen lar dikteren ham ustanselig sende ut eggende trommevirvler. Til hest, i gallauniform med iøynefallende gul fjærbusk, ses baron Wedel-Jarlsberg («Uedel Skarnsberg» i farsen), generalen på Akershus festning. Disse øvrighetspersoner var ansvarlige for at kavaleri og fotjegere ble utkommandert for å splitte folkemengden på Torget. Den såkalte opprørsloven ble imidlertid først opplest av «Magistraten». Det var det bare de aller nærmeste som hørte.^{[Note 4]} «Filosofen i Fattighuset» (dvs. dikterens alter ego) befinner seg i huset til høyre i bildet. De fredelige borgere som ble ridd over ende og slått både her og der, er representert ved klær på snorene.

Ungdomsdiktning

Fra 1827 til 1830 skrev Wergeland seks scenearbeider: Sørgespillet Sinclars Død (1828), og fem farser. Flere av Wergelands farser er inspirert av middelalderteaterets moraliteter. Aslaug Groven Michaelsen kaller dem «farse-moraliteter». Et typisk eksempel er Irreparabile Tempus (1828).^{[Note 5]} Delvis inspirert av Ossiansyklusen er farsene signert «Siful Sifadda», som skulle bli Wergelands mest brukte pseudonym. Siful Sifadda var Wergelands «uregjerlige halvbror», det vil si en vittig, «genialsk» og ikke lite satirisk side ved ham selv. Wergeland lot gjerne Siful rykke ut når han hadde behov for å forsvare seg på lattervekkende vis, eller når han ville skrive noe han ikke syntes han kunne stå inne for i eget navn.

Wergelands utvikling som dikter hadde sammenheng med svermeriske forelskelser gjennom studietida. Han svermet for fire unge piker i tur og orden (Ida Haffner, Emilie Selmer (som døde 18 år gammel), Hulda Malthe og Elise Wolff. Alle avviste hans tilnærmelser). Disse svermeriene dannet grunnlaget for det som kalles Stelladiktningen. Ut fra idealiseringen av disse pikene steg det fram et poetisk kvinneideal han døpte «Stella» (som betyr «stjerne»). Stellanavnet dukker først opp i et dikt han skrev til Hulda Malthe, «Sonnate til Hulda» eller «Flodens Sang til Stjernen». Stelladiktene utgjør størstedelen av debutsamlingen Digte. Første Ring (1829). Diktet om floden og stjernen er ikke tatt med i samlingen, men bl.a. «Til Stella» (prologen og epilogen), «Hvem er Stella» og «Under en Birk». Sentralt står «En sangfuld Sommermorgen paa Skreya», et helt lite syngespill. Debutsamlingen inneholder også «Ode til Friheden» og diverse vennskapsdikt. Religiøs toleranse er tema i «I Tordenen», et dikt som peker framover mot «De tre» og «Kvinderne paa Kirkegaarden» i samlingene Jøden (1842) og Jødinden (1844). Flere av diktene har trekk som peker mot skapelsesvisjonene i Skabelsen, Mennesket og Messias, påbegynt nyåret 1828. I diktet «Min lille Kanin» heter det f.eks.:

Ak, i Blaamins klare Øje,
gjennem Lindsens Regnbuslør,
gjennem dens Pupill, som Rør,
seer jeg vide Himle høje.
(Guds de vidtudslagne Barme,
hvor sig Mid ved Sol tør varme)
vrimlende af Liv fra smaae
Myggegnister, Mammutblus
til Solebaal...Min lille Puus,
sligt Panoram i dit Øje laae.

Fra «Min lille Kanin»

Folkelærer

I februar 1830 fikk han Selskabet for Norges Vel til å utgi det første i en serie av hefter til folkeopplysningens fremme, en serie han kalte For Almuen, og som begynte å utkomme fra mars 1830. I løpet av den første uka etter utgivelsen hadde Wergeland selv delt ut eksemplarer til prester på Romerike og i Aker. Han fikk også distribuert eksemplarer utover bygdene så langt som til Toten og Solør. Neste opplag kom til Vang. Ved siden av arbeidet med opplysningsskriftet skrev han stadig innlegg i Statsborgeren og Folkebladet.

Wergeland foretok nå også sine største reiser. I oktober 1830 fulgte han sin far og søsteren Camilla til Stockholm, der han både oppsøkte opposisjonelle og fikk foretrede for kong Karl Johan. Sommeren 1831 reiste han til England og Frankrike, og i Paris opplevde han etterdønningene etter julirevolusjonen året før og ble grepet av revolusjonsbegeistring.

Sommeren 1832 foretok han en fotvandring gjennom fjell-Norge til Vestlandet. I 1833, da han var gammel nok til å søke embete, tok han teologipraktikum og søkte forgjeves en rekke prestestillinger. Vinteren 1833–34 underviste han bondegutter på Romerike gratis for å gjøre dem i stand til å beherske språket godt skriftlig og muntlig. Flere av hans elever tok siden del i samfunnslivet. Fra juni til oktober 1834 bestyrte han sin fars embete på Eidsvoll mens faren og søsteren Camilla var i utlandet.

Wergeland mot Welhaven

Wergelands ungdomsdiktning provoserte en jevnaldrende teologistudent, senere også kjent som lyriker og professor i filosofi, Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven, som reagerte på fraværet av det han forsto ved klarhet og form. Welhaven angrep Wergeland i dikt og på prosa, og hans pamflett Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Akstykker oplyste (1832) er siden trykt opp flere ganger. Nicolai Wergelands tilsvar, Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer (1833) ble gjenutgitt i 1995, 150 år etter dikterens død.^{[Note 8]}

Det var flere konfrontasjoner mellom Welhaven og far og sønn Wergeland på 1830-tallet, utløst av Stumpefeiden og Dæmringsfeiden. Stumpefeiden hadde sitt utspring i Det Norske Studentersamfund. Det som utviklet seg til den bitre Stumpefeiden, hadde begynt ved at Wergeland i et brev foreslo at studentene skulle more seg med å skrive satiriske vers eller stumper som også kunne synges, og sendte inn noen prøver, som han kalte «sifuliner». Det er tvilsomt om noen av disse var rettet mot Welhaven.^{[trenger referanse]} Etter hvert utviklet det seg til en versstrid mellom Welhaven og Wergeland og deres respektive støttespillere i forlengelse av det dikterisk formulerte angrepet Welhaven rettet mot Wergelands verdensdikt da det kom ut sommeren 1830 (jf. «Til Henrik Wergeland», trykt i Morgenbladet 15. august 1830). Ved et uhell ble en del av «stumpene» publisert i Adresseavisen. Uenigheten utviklet seg til en offentlig debatt i Statsborgeren og Folkebladet, og varte hele vinteren 1832–33. Innleggene kunne bl.a. berøre Wergelands målstrev og kampen for et norskere skriftspråk, eller kampen for en selvstendig norsk litteratur. Proporsjonene vokste langt utover de opprinnelige «stumpene». Konfliktene dreide seg både om synet på litteratur og (kultur)politikk.

Våren 1832 brøt Welhaven og hans krets ut av Studentersamfundet, stiftet Studenterforbundet og dannet sitt eget tidsskrift: Vidar. Kretsen omkring Welhaven fikk tilnavnet Troppen eller Intelligenspartiet. Wergelandkretsen kaltes Patriotene. Patriotene kalte gjerne motparten for «danomaner».

«Patriotene»

I januar 1830 skrev Wergeland i Morgenbladet at han aktet å bli en «ligesaa dådfuld Patriot herefter som han i sin tidlige Ungdom havde været en ordfuld». Wergelands interesse for det nasjonale kommer bl.a. til uttrykk i den sentrale rolle han spilte blant Patriotene, der Ludvig Kristensen Daa var en av hans støttespillere. Grupperingen rundt Welhaven, som rommet folk som Anton Martin Schweigaard og P.A. Munch, dvs. troppen eller intelligenspartiet ville på sin side opprettholde den kulturelle tilknytningen til Danmark. Wergeland ønsket at Norge skulle utvikle et selvstendig skriftspråk. Han tok i bruk særnorske ord og bøyningsformer i tekstene sine. Han diktet etter hvert også noen sanger på dialekt, dvs. på romeriksmål, hallingmål og valdresmål. Welhaven var uenig i denne holdningen. I avhandlingen Norsk Sprogreformation (1832) spådde Wergeland at Norge ville få et eget skriftspråk «før Aarhundredet nedrødmer». Wergeland arbeidet for norsk selvstendighet, men skrev også hyllingsdikt til julirevolusjonen og utfall mot den russiske tsaren etter striden med Polen i 1831. Han støttet også nasjonalistiske tendenser i andre verdensdeler.^{[Note 9]} Diktningen hans omhandlet blant annet India og Brasil.

Historikeren Halvdan Koht skriver at Wergeland var «som ein ny viking for paa langferd og henta tankerikdom heim og skapa den om til bruk for folket sitt». Koht skriver videre:

Han hadde djupe røter i fedrejorda gjenom farsætta, og fedresoga hadde fraa barndomen sterkt tak i hugen hans. Men han kjende kringom seg blaasteren fraa aandsstormane uti verda, og han maatte ut og røyna vengefanget sitt. Han vart den største kosmopoliten i Noreg. So vart live hans sidan eit trottig stræv med aa vinna heim, og han vart djupare og djupare nasjonal. Men all den rikdomen han hadde vunne ute, bar han inn i det nasjonale arbeide heime, og soleis skapte han eit aandsver i Noreg som kunne fostra kultur-hovdingar av ypparste slage, –rotfaste i heimegrunnen, med greiner og kvister høgt ut yver heile jorda.

Halvdan Koht^[25]

Talen ved Krohgstøtten

Henrik Wergeland hadde arrangert folkefester på Eidsvoll i anledning 17. mai, og i 1833 holdt han tidenes første offentlige 17. mai-tale i hovedstaden. Talen ble framført ved avdukingen av minnesmerket over juristen og statsråden Christian Krohg. Krohg var især kjent for å ha ført i pennen den innstillingen som gjorde Stortinget i stand til å avvise Karl Johans forslag til grunnlovsendringer som ville gitt kongen mer makt. Innstillingen var datert 17. mai 1824. Flere var spurt om å holde talen ved Krohgstøtten, men svarte nei fordi kongen var imot feiring av nasjonaldagen på 17. mai. Han ville heller ha 4. november som nasjonaldag, dagen for iverksettelsen av personalunionen med Sverige. Det var også et problem at talen gjaldt Christian Krohgs minne. Når de som ble spurt om å tale ikke våget, skyldtes det at de nødig ville provosere kongen, og dessuten fryktet de konsekvensene for sin karriere.^[26] Talen ved Krohgstøtten er trykt og blir iblant sitert. Folk møtte tallrikt opp, og det var stortingsrepresentanter til stede. Begivenhetene rundt talen ble øyeblikkelig rapportert til Sverige av Frans Anton Ewerløf, som hadde møtt opp med kikkert. Rapportene er gransket i ettertid, og korrigerer Hans Tønsagers feilerindringer, som ble skrevet ned et halvt århundre etter at Wergeland hadde holdt sin tale.^[27]

Frihetsdikt, vers, viser og en farse

Den kunstneriske produksjonen fra perioden gjenspeiler Wergelands engasjement. Han offentliggjorde en rekke større og mindre frihetsdikt, blant dem Det befriede Europa (1831), og Cæsaris (1832), sistnevnte inspirert av Russlands overfall på Polen i 1831. Han sendte ut versesamlinga Sifuliner. Til Jan Wellhaven, «stumper» til den jevnaldrende kulturpolitiske motpolen fra Bergen. I 1832–33 kom det flere «Rækker» med såkalte Folkeviser. Samlingen Digte. Anden Ring (1833/34) inneholder flere ideologiske dikt som «Erobrerens Sanger», «Til en ung Digter» og «Til en Gran», og dessuten Det befriede Europa. Et nytt stort frihetsdikt, Spaniolen, kom i 1833. Her står bl.a. dette:

Land forgaaer? - mon synker Verden?
Mænd forgaae; mon Frihed vel?
Født med første Engel er den,
døer ei før den sidste Sjel.

Spaniolen (1833)

Han forfattet også skuespillet Om Smag og behag man ikke disputere. Etsomdetbehagereder (1832). Det er en dels burlesk, dels alvorlig farse.

Amalie Sofie Bekkevold

For å komme seg mellom Grønlia og arbeidsstedet Universitetsbiblioteket, som på denne tida holdt til i Rådmannsgården ved Christiania gamle torv, pleide han å ro eller seile over Bjørvika. Han fikk lov til å sette fra seg årer og seil hos småhandler Peter Svendsen Bekkevold i Skippergata, som drev et lite bevertningssted (som fremdeles finnes under navnet «Grei Kafé»). Der møtte den nå så vidt 30 år gamle Henrik Wergeland Bekkevolds eldste datter, den nesten 19 år gamle Amalie Sofie Bekkevold (f. 9. juli 1819), og ble forelsket. I løpet av sommeren og høsten 1838 skrev han en rekke kjærlighetsdikt, bl.a.:

Dengang du laa ved mit Hjerte, min Brud,
var det som Blomster sprang derifra ud:
Blomster, som levte, drømte og tænkte.
Mandel og Abild ei vajer saa fuld.
Solen sit Blod
ikke saa rigt over Roserne sprængte.
Sjelen sit Muld,
drømmende saligt forlod.^{[Note 11]}

Den siterte strofen er den nest siste i diktet «Den første Omfavnelse» som ble til kort tid før forlovelsen; denne ble offentliggjort 12. august 1838. Amalie Sofie var musikalsk likesom den yngre broren Frederik, som ble bassbarytonsanger.Amalie Sofie ble godt mottatt av sin tilkommende svigerfamilie.

Søker forgjeves prestekall

Wergeland søkte stadig nye prestekall, og fikk like mange avslag. De ganger han holdt prekener, diktet han gjerne salmer til dagens tekst. Fastelavns-søndag 1836 prekte han for eksempel i Akershus slottskirke, og da skapte han salmen «Kun dagligdags er al din Dont». Han skrev også «Synder slaar dit Hjerte haardt» i 1831. Han satte store forhåpninger til det beskjedne Nannestad kapellani, men håpet «forvandlet seg til en rød sky». Om kvelden den 12. februar skulle han hjem over isen til Grønlia i følge med fire tyskere. Han fikk da for seg at han skulle besøke en venn, C.J. Gamborg, som arbeidet i Paleets offisersvakt. Paleet tjente på den tid som kongebolig når Karl Johan var i Norge. De slapp inn, delte en bolle punsj, og en av tyskerne tok opp en gitar og begynte å synge. Det var i strid med reglementet, som tilsa at det skulle være fullstendig ro etter tappenstrek. Selskapet ble registrert av plassmajor Glad, og det kom til ordveksling med diverse misforståelser, grunnet språkproblemer, mellom Glad og en av tyskerne. Verten og Henrik Wergeland forsøkte å dempe gemyttene. Glad rapporterte det forefalne til sin overordnede, og dermed nådde det kongen, som var i byen på samme tid. Gamborg fikk to måneders festningsstraff som måtte sones på Fredriksten festning. Wergeland mente at episoden i offisersvakten var hovedgrunnen til at han ikke fikk Nannestad kapellani.

Omstendighetene rundt episoden i kongevakten er lett dramatisk gjenfortalt av Wergeland selv i Hassel-Nødder. Den er også skildret i Rolv Laaches arbeid om Praëm-striden. Laache mente at episoden i vakten trolig var av mindre betydning for tapet av kapellaniet, og at det var viktigere for utfallet at Wergeland hadde uvenner som sto kongen nær.^[29] Wergeland og hans forlovede tok tapet av kapellaniet tungt. For å trøste Amalie Sofie skrev han det perspektivrike diktet «Smukke Skyer» (1839).

Forholdet til kongen

De mange dikt som han viet kongen på ulike tidspunkt avspeiler forholdet mellom de to menn. Wergeland hadde fra ungdommen beundret Karl Johan, og betraktet ham hele livet som en revolusjonens sønn. Han mente derimot ikke at kongen var unntatt kritikk, og han var ikke alltid enig i Karl Johans politikk. Han mente at hvis kongen opptrådte despotisk, var det hans plikt å opponere (jf. Hassel-Nødder). Wergeland handlet flere ganger i strid med majestetens direktiver, jf. for eksempel tidligere omtalte 17. mai-markeringer i forbindelse med det såkalte Torgslaget og talen ved Krohgstøtten. Kongen som på sin side var sympatisk innstilt til Wergeland, holdt ham under oppsikt, og strammet tøylene når han mente forfatteren var gått for langt.

Etter at formannskapslovene var gått igjennom i 1837, lå forholdene imidlertid til rette for avspenning. Kong Karl Johan hadde bl.a. også satt pris på diktet «Kongens Ankomst» (1838) og ønsket tross alt å hjelpe Wergeland. I mars 1839 tilbød han Wergeland en liten årlig pensjon av egen kasse, foreløpig for to år i påvente av embete (det kan kanskje sammenliknes med et statsstipendium). Wergeland tok i mot på betingelse av å kunne «gjengjelde det med fritvalgte Arbeider for Almuens Oplysning».^{[Note 12]} I 1839 begynte han å gi ut bladet For Arbeidsklassen, som fortsatte å komme ut også da han lå på dødsleiet. Arbeidet for folkeopplysning opptok ham så lenge han levde.

Ekteskap

Pensjonen satte Henrik Wergeland i stand til å gifte seg. Han og Amalie Sofie Bekkevold ble viet av Nicolai Wergeland på Eidsvoll 27. april 1839. Ekteparet flyttet inn i et hus i Akersveien med hage, lysthus og stall til hesten «Veslebrunen». Stedet eksisterer fortsatt under adressen Damstredet 1–3. Lysthuset er imidlertid havnet på Norsk Folkemuseum på Bygdøy.^{[Note 13]} Hartvig Lassen, som skrev en bok om Wergeland i kjølvannet av å ha samlet og utgitt den første utgaven av Wergelands skrifter i 9 bind, fikk Amalie Sofie til å fortelle litt fra samlivet med dikteren. Hun skriver bl.a.: «Aldrig var Wergeland saa elskværdig som i sit Hjem, naar han sad mellem fornøjede Gjester, især morede det ham at tale med jevne, ligefremme Damer, og disse behandlede ham anderledes end andre Herrer. Musik holdt han meget af, uden at være en Skjønner, og han skrev aldrig lettere end naar jeg gik over Gulvet og sang for mig selv. … Som før bemærket var Wergeland altid tidlig om Morgenen at finde ved sit Arbeidsbord. Ikke sjelden hendte det, at jeg vaagnede og saa ham staa foran min Seng med et fuldfærdigt Digt, og jeg var stolt og lykkelig over at være den første der hørte hvad der udgik fra hans Pen.»^[30] Wergeland fortsatte å skrive dikt til Amalie Sofie etter at de ble gift (jf. f.eks. «Min Vivs Hjemkomst», 1841). De fikk ingen barn i sitt kortvarige samliv.

Eventyrlig diktning

Wergelands kjærlighetsdikt til Amalie Sofie ble trykt i månedsskriftet Bien etter hvert som de ble til. De kan sies å utgjøre en liten kjærlighetsroman på vers. Diktene fikk samletittelen Poesier. I deres hjem i Akersveien ble bl.a. lystspillet Søkadettene i Land og farsen Den Konstitutionelle til i 1839. Den siste er et nissespill som egentlig foregår inne i hodet til juristen per se, den lærde Dr. Motzius. Kantaten Vord Lys ble skrevet til 400-årsjubileet for Gutenberg og oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Kantaten ble oppført i Vår Frelsers kirke sankthansdagen 1840. Til den verdslige festen etterpå samme dag skrev han sin Skaaltale for et godt Aar.

Høysommeren 1840 hadde han ferdig Jan van Huysums Blomsterstykke, for en stor del skrevet i lysthuset i tidlige morgentimer.^{[Note 14]} Jan van Huysums blomstermaleri som han hadde hatt anledning til å beskue i original, var for dikteren et så betydelig kunstverk at han undret seg over om blomstene på bildet er noe annet og mer enn en avbildning av havens blomster.

Og, endskjøndt I er' saa sande,
maa jeg Troe, I aldrig gro'de
blandt de andre paa vor Klode,
men engang i Edens Lande:
Blomstre vel, men endnu mere:
Blomsterblomstre, disse liig,
som fortrylle os i Haven,
som en Aand i Himmerig
ligner Liget under Graven.

Fra Jan van Huysums Blomsterstykke

Dikteren bønnfaller endelig en av blomstene om å røpe maleriets hemmeligheter, og han blir innviet i en fortelling om forholdet mellom livet og kunsten, slik at han helt til slutt utbryter «Men nu veed jeg dog hvorledes, / slige Blomster bleve til.»^[31]

Wergelands diktverk kombinerer flere genrer og er en form for romantisk eventyrdiktning. Det ble tilegnet Fredrika Bremer, en svensk feminist og forfatter som han korresponderte med på den tida. Hun hadde bedt ham om å sette henne inn i forholdene i Norge. I ett av brevene var han i pakt med nasjonalromantikken, som begynte å gjøre seg gjeldende på den tida. Han viser interesse for folkemusikk og folkediktning, som han mente lever et mer eller mindre skjult liv i folketradisjonen.

Barnepoesi

3. februar 1840 utga han en samling med barnedikt.^{[Note 15]}. Wergelands bok Vinterblommer i Barnekammeret, er en samling fri og oversatt diktning. Inspirasjonen er hentet fra den tyske samlingen med folkediktning Des Knaben Wunderhorn, og flere av diktene er gjendiktninger derfra. Han samarbeidet også med pastor Niels Biørn som redigerte bladet Børnevennen. (Jf. diktet «Barnet» og «Børnevennen»»). En del av det han skrev for barn kom også i For Arbeidsklassen. Blant Wergelands barnedikt hører tekster som «Sommerfuglen», «Smaafuglene i Juleneget» og fedrelandssangen som begynner «Vi ere en Nation vi med», som er den første fedrelandssang skrevet for barn. Wergeland skapte også poetiske eventyr for barn som «Røde og graa Dompaper» og «Vesle Hans' Eventyr».

Riksarkivar

At han søkte, og fikk, stillingen som riksarkivar ved kongens inngripen og mot regjeringens innstilling, førte til at han pådro seg bitterhet fra sin tidligere venn Ludvig Kristensen Daa. Avisene Granskeren (der Daa var redaktør) og Den Constitutionelle gikk hardt ut.

Wergeland oppnådde også å komme i konflikt med Morgenbladet. I 1841 hadde han flere innlegg i avisen etter at avisen hadde angrepet hans «Engelsk salt», et angrep som i praksis måtte oppleves som et angrep på Wergeland selv og konflikten med Daa. Da det skulle utnevnes en biskop, mente Moss Tilskuer at Wergeland burde stå først på listen over kandidater, men Morgenbladet var sterkt uenig, da avisa mente at Wergelands «samme fine og dannede Stridsmaade, en elskverdig Individualisering med en ligesaa skiøn Tendens som nogen av vore smaa eller lange Drenges Stormløben» var upassende, og «han er desuden opirret og i slet Lune».^[32] Til dette svarte Wergeland med prosadiktet «Mig Selv», som åpner med ordene: «Jeg i slet Lune, Morgenblad?». Her står også ordene: «Klag ikke under Stjernene over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv.» Ettersom Morgenbladet ikke ville trykke det, ble det først offentliggjort i Christiansandsposten 14. mars 1841. Wergeland opplevde seg nå som nærmest utstøtt, og begynte å undertegne seg «Der Geächtete» (den fredløse / skydde / utstøtte).

Under en fest i Studentersamfundet 2. september 1841 i anledning tredveårsjubileet for opprettelsen av et norsk universitet og grunnstensnedleggelsen for nye universitetsbygninger, ble han hysset ned da han skulle holde tale og utbringe en skål for de eldre professorer. Han reagerte med å knuse en flaske mot pannen. Episoden er siden referert i Hassel-Nødder.

Noen dager senere, 13. september, da det ble arrangert fakkeltog for professor Georg Sverdrup som skulle forlate sin stilling, ble Wergeland observert stående alene. Da gikk en ung student bort til ham og tilbød ham følge. Det var den unge Johan Sverdrup, brorsønn av dagens hovedperson. Det var en symbolhandling å trekke Wergeland inn i varmen slik han gjorde. «Arm i arm gik de to i toget, det nye Norges største digter og det norske demokratis fremtidige fører».^[33]

16. september slapp han til i Den Constitutionelle med diktet «Min Hustru». Han framstiller seg som den steile og ville klippe som det ustanselig stormer rundt. Hun er den frodige «Brombærbusken» eller det «velsignte Livsenstræ» som har klynget sitt liv fast til klippen. Når uværsskyene ruller omkring dem, kan hun med «det søde Solskin» i ett av sine øyekast, trylle skyene bort. Hennes kjærlighet lindrer smerte og gjør livet til å holde ut. Han forfattet også det romantiske eventyrdiktet Svalen (sitert ovenfor). «Svalen. Et Skjærsommermorgens-Eventyr for Mødre, som have mistet Børn» forelå i oktober. Wergeland skrev det til sin søster Augusta Vedøe. Eventyret skildrer en svales flukt over allverden for å finne det hjertet som mest av alle trenger trøst. Den bringer med seg noen dråper av «Trøstens Balsam», og plutselig har svalen funnet det den søkte, og har skjenket sin gave til en mor som har mistet sitt barn.

Striden med Daa

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon.

Ludvig Kristensen Daa hadde vært en av Wergelands aller nærmeste venner og kampfeller. Etter at Wergelands hund hadde glefset etter ham i 1836, til tross for at dikteren hadde advart ham mot å nærme seg hunden, var det sådd frø til en konflikt.^[34] Konflikten forverret seg da kongen to ganger hadde vist Wergeland spesiell omtanke. Daa hadde selv søkt riksarkivarembetet, og var innstilt som nummer én til embetet, men trakk seg før innstillingen nådde offentligheten, da han innså at riksarkivarembetet var uforenelig med hans stilling som riksrevisor. Den første innstillingen ble aldri forelagt kongen.^[35] Det kom en ny runde, og først da søkte Wergeland. Wergeland ble utnevnt, og tiltrådte stillingen, hvilket medførte at Daas bitterhet mot Wergeland tiltok. Wergelands to farser Engelsk Salt og Vinægers Fjeldeventyr fra 1841 har begge mer eller mindre bakgrunn i konflikten med Daa. I Engelsk Salt forsøkte Wergeland å bagatellisere kritikken han var blitt utsatt for og å skape forsoning. Farsen avsluttes med fedrelandssangen som begynner «Det er min Sjel en frydfuld Trang». Tross fedrelandssangen gjorde Engelsk Salt situasjonen snarere verre enn bedre, og Wergeland skrev en fortsettelse i en bitrere og sårere farse, eventyrspillet Vinæges Fjeldeventyr som utkom i juni 1841. ^[36] Hovedpersonen er den samme eddiksure Vinæger som i Engelsk Salt, redaktøren av bladet «Nyregranskeren», som henspilte til Daa. Konflikten med Morgenbladet lå imidlertid også bak. Farsen var spunnet inn i en sagn- og eventyrverden. Vinæger blir tatt inn i berget til «Huldra», som sørger for at hjertet hans blir knepet inn til en hard og ufølsom klump, og han blir ertet opp til kritiker. Da han kommer ut av berget igjen og ubarmhjertig forfølger dikteren Leontodon, er han i virkeligheten forhekset. Leontodon som har valgt seg løvetannen til sitt symbol, lar likevel forfølgelsene gå inn på seg. «Løvetanden skal traakkes paa», sier Vinæger. I denne farsen står diktet som innledes med ordene: «Ve dig, Skjald! det er din Død / synger du herhjemme». Det er også her den før nevnte Krystalline opptrer. Hun forsøker å trøste og oppmuntre den bedrøvede dikter da han vil skille seg ved sitt dikterinstrument. Hun er inspirasjonskraft og forstående publikum. Farsen ender imidlertid med at dikteren dør.

I 1842 rakte Wergeland igjen forgjeves ut en hånd til forsoning med balladen «Fordums Venner… (Henrik Wergeland til Ludvig Daa)» som slutter med ordene: «Ve mig, som ei kan glemme! / Ve Dig, som kunde det!» Da dikteren lå på det siste, kom de tidligere vennene som hadde vendt ham ryggen, deriblant Daa, tilbake. I sitt testamente "Min sidste Vilje", skrevet "Ved fuld Bevidsthed" 29. juni 1845,altså mindre en to uker før han døde, nevner Henrik Wergeland en del personer som han ønsker skal delta i hans gravfølge. Der er også L.K. Daa uttrykkelig nevnt.

Religiøs toleranse

Wergeland ønsket full religionsfrihet, og leverte sommeren 1839 inn forslag til endring av Grunnlovens § 2 (den såkalte jødeparagrafen) som nektet jøder og jesuitter adgang til landet. Han mente paragrafen var i strid med den liberale ånd i Grunnloven for øvrig, og uforenlig med kristen nestekjærlighet. Hans egen far, Nicolai Wergeland, hadde i 1814 på Eidsvoll vært en av pådriverne for jødeparagrafen.^[37] Han konsentrerte seg i utgangspunktet om få fjernet forbudet mot troende jøder, og skrev artikler, større redegjørelser og dikt for å fremme sitt syn. Saken var oppe til behandling i Stortinget i 1842, og det ble simpelt flertall for Wergelands forslag, men det var ikke stort nok til grunnlovsendring som krever ⅔ flertall. Om resultatet noterte Wergeland at dagen var «merkelig i Nationens Historie». I 1851 ble forbudet mot jøder opphevet, seks år etter Wergelands død. (Først over hundre år senere, i 1956, fikk også jesuitter adgang til landet.) Wergeland skrev også positivt om islam og muslimer, inkludert den gode behandling jøder fikk i muslimske land som Marokko.^[38][39] Om Wergeland og islam, se Wergeland og religionene.

Jøden og Jødinden

Diktsamlingen Jøden (1842) er tilegnet «Det norske Storthing». Da jødesaken skulle opp i Stortinget første gang 9. september 1842, sørget dikteren for at alle stortingsrepresentanter fikk et eksemplar. Samlingen åpner med «Sandhedens Armee» som angriper løgn og fordommer i sin alminnelighet. Det får en særlig mening slik det er plassert i samlingen, som bl.a. også inneholder i diktet «Juleaftenen»; om hjerteskjærende konsekvenser av mangel på kristen nestekjærlighet. Diktet «De tre» skildrer et møte mellom tre lærde i den syriske ørken, en muslim, en jøde og en kristen. Det handler om religiøs toleranse og viser hvordan de tre oppnår respekt for hverandes tro.

Wergeland skrev Jødinden på sykeleiet (1844), med tanke på at jødesaken skulle opp igjen i Stortinget i 1845. Diktet «Kvinderne paa Kirkegaarden» bringer inn nye perspektiver på toleransespørsmålet. I diktet «Røst i Ørkenen» påtales kritikkverdige holdninger og praksis hos såkalte kristne. Det er ikke kristendommen som angripes, men mangel på kjærlighet og medmenneskelighet hos folk som kaller seg kristne. Menneskene har fått hjerter som is og snøklumper, istedenfor å være "varme Julebrød" som kunne avhjelpe verdens nød. Forholdet mellom en inkluderende og en ekskluderende holdning overfor fremmede (underforstått jøder) er framstilt i «Jeg er nu saadan jeg», der det bl.a. står:

Paa Kjærlighedene gjæstfri Fad
om nøjsom, uden Pynt,
bestandig findes lagt igjen
Taknemlighedens Mynt.

Sykeleie

Fra 2. mai 1844 ble Wergeland sengeliggende etter legens forordning. «Jeg fik min knæk af de gamle Muure på Agershuus. Man fyrede for svært i ovnene her i de allersidste Dage i April, da vi havde stærkt Solskin, og jeg befalte, at man idetmindste skulde lade være at lægge i mit værelse. Jeg kommer varm på Kontoret, kaster Kjolen af og sætter mig til Pulten i bare Skjorteærmerne uden at tænke paa at der ikke var i Ovnen. Efter en Timestid betages jeg af en saadan Kuldegysen langs Ryggen, at jeg maatte gaae hjem.»

17. mai insisterte han på å stå opp igjen for å overvære festlighetene. Dette var 30-årsjubileet for Grunnloven, og Wergeland mente han var forpliktet til å være med å feire dagen. Det skulle gå et stort borgertog fra festningen ned til Krohgstøtten. Camilla Collett, som hadde tenkt seg opp for å se til ham, møtte ham ute: «Afmagret og bleg som Døden, men med Syttendemaisblikke, fór han nedover». Dagen etter tok lungebetennelsen seg opp igjen, og nå ble han ikke kvitt den. I senere tid er det lansert en teori om at han kan ha dødd av lungekreft.^[40]

Da det ble kjent at Wergeland var uhelbredelig syk, kom mange av vennene som hadde vendt ham ryggen, tilbake. Han mottok også en lang rekke brev fra takknemlige beundrere. Hans arbeid for jødene hadde ikke gått upåaktet hen, og han mottok hilsener også fra utlandet.

Ekteparet Wergeland måtte ut av Grotten til flyttedag 14. april 1845, og dagen etter, 15. april, ble den syke båret i bærestol, utlånt fra Rikshospitalet, fra Grotten til det ennå noe uferdige Hjerterum. Amalie Sofie skrev siden at hun aldri hadde gått en tyngre gang. De flyttet inn i en liten nybygd stue, Hjerterum, som lå på tomta til dagens Pilestredet 31. Mot slutten av april lå han ti dager på Rikshospitalet, der den «kloke kone» Mor Sæther listet seg inn nattestid for å yte Wergeland hjelp. Hun fikk et dikt i avisen som takk. De siste ti ukene bodde han hjemme hos sin hustru. Han hadde jevnlig brevbytte med sin far, som også besøkte ham flere dager sist i mai og i begynnelsen av juni. Av det han skrev går det fram at han tenkte mye på Eidsvoll og på sin avdøde mor. Hassel-Nødder åpner med å skildre stemningen i hjemmet etter morens uventede død sommeren 1843. Han fikk en kunstmaler til å framstille et motiv hjemmefra på kakkelovnsmuren, og sist i juni skildret han bildet for sin far: «Det fremstiller livagtigen Hestehagen seet fra Præstebakken omtrent tversover til Kirken. Jeg seer mellem Trærne Muren hvidne, hvor Mor hviler. I Forgrunden morer Brunen sig med et Ekorn. … Du kan ikke troe hvor det er godt at have for Øjnene.» I hans siste enkeltdikt «Den smukke Familie», har moren en sentral plass.

Diktning på dødsleiet

Wergeland skjøttet sitt verv som riksarkivar inntil legen forbød ham det. Samtidig som han var litterært aktiv som knapt noen gang før. Han lå til sengs i vel 14 måneder før han døde. På denne tida skrev han til sammen 860 sider lyrikk og 570 sider prosa. ^[41]

Han fullførte det store episk-lyriske verket Den engelske Lods, skrev diktsamlingen Jødinden som åpner med «Paa Sygelejet» og inneholder flere av hans mest kjente dikt. Fra oktober og fram til jul omarbeidet han sitt verdensdikt, Skabelsen, Mennesket og Messias, (1830). og kalte det nå Mennesket (1845) Formålet var å gjøre verket klarere. Omarbeidelsen berører detaljer og lange linjer, og avslutningen i Mennesket, «Jesu aandige Opstandelse», kan betraktes som hans politiske og religiøse testamente, og er langt på vei et nytt diktverk. Han oppfattet kristendommen som åndslysets og kjærlighetens religion, og i «Jesu aandige Opstandelse» så han fram til at Jesus Messias skulle oppstå igjen i menneskenes hjerter «i levende Daad». De to versjonene av verdensdiktet kaster lys over og utfyller hverandre på tallrike måter.

I april forelå siste nummer av For Arbeidsklassen som inneholder de 24 preknene i Fattigmands-Postil. Like etter kom den omarbeidede og utvidede versjonen av Nordmandens Katechisme. Her heter det bl.a. med tanke på hans forslag om å forandre Grunnlovens § 2: «Man friest være maa i Tro».

Under et opphold på Rikshospitalet 20.-30. april skapte han diktene «Paa Hospitalet om Natten» og «Anden nat på Hospitalet». Diktet «Mulig Forvexling» er skrevet rett etter at han kom hjem til "Hjerterum", Det kalles også «Mor Sæther». Han skilder hvordan denne kloke kone (også omtalt som kvakksalverske), kom til ham med medisin på hospitalet "i Skikkelse af en Kat", som han sier. De tre diktene utgjør en liten syklus, og er tonesatt av Eivind Groven. «Til Foraaret», i frie rytmer, og «Til min Gyldenlak» hører også til smykkene som ble til på dødsleiet. Det sistnevnte er tonesatt av en rekke norske komponister, nærmere 20 i alt. Den første var [[Frederikke Egeberg]]. Det siste og bokstavelig talt, eventyrlige frittstående enkeltdikt han skapte, var «Den smukke Familie», Det ble 2. juni 1845.

På denne tida var han i gang med livsskissene Hassel-Nødder, påbegynt i mai 1845 og fullført i løpet av de siste dagene han levde, i juli. Hassel.Nødder er et humørfylt, og til dels (selv)ironisk, tilbakeblikk på eget liv. Iblant er han lyriker også i Hassel-Nødder. Han arbeidet med erindringsboka og syngespillet Fjeldstuen like inn i døden. Begge arbeidene utkom posthumt. Hassel-Nødder forelå 20. juli, tre dager etter hans jordeferd. Fjeldstuen utkom først i 1848, og ble uroppført ved Ole Bulls nyopprettede Det norske Theater i Bergen i januar 1850. Det var den første norske teaterproduksjon som benyttet folkedansere og autentisk folkemusikk (ved Myllarguten). Musikken forøvrig var av Ole Bull.

Hartvig Lassen skildrer i den første større Wergelandbiografien vi har hvordan 9. juli forløp med store legemlige lidelser og anfall av desperat pustebesvær med påfølgende utmattelse. Lassen fortsetter så: «Endnu denne dag skrev han det Sidste af Livsskisserne.» Det er grunn til å anta at det kan være den korteste skissen, den som er plassert nest sist og som heter: «Jeg døer». Den slutter med ordene: «Og til hver Landsmand, som giver mig den Lov, siger jeg et oprigtig og kjærligt Tak for mig!». «Et frænologisk Foredrag» er tittelen på den avsluttende skissen som blant annet kaster lys over forholdet mellom hans pseudonym Siful Sifadda, satirikeren og den viltre humoristen i ham, og den dypt seriøse dikteren, Henrik Wergeland. Det er også her han beskriver den visjonære klarhet som behersket ham når han skrev et dikt:

… naar min Sjel undfangede et Digt, syntes jeg at den aandede i en reen endog kjølig Atmosfære, som naar de deilige Snestjerner sidde paa Kvistene og man kan see uendelig høit opigjennem disse i den dybblaa Luft.

17. mai-kongen

Wergeland bidro avgjørende til å gi 17. mai et meningsfylt innhold. Han arbeidet for at minnet om grunnlovsverket skulle holdes levende, og ivret for feiring av dagen. Hans posisjon som «17. mai-konge» ble styrket etter talen ved avdukingen av Krohgstøtten, og gjennom folkeopplysningsarbeid, skuespill, 17. maisanger, taler og dikt. Siste 17. mai han levde, skjenket han hjembygda en sølvpokal som skulle forvaltes av kommunen ved ordføreren. Den eksisterer på Eidsvoll den dag i dag og bærer følgende innskrift:

Gid 17, mai, den velsignte blant Dage,
bestandig maa skjønnere vende tilbage.

I Eidsvoll er Norriges Frihed fød.
Thi tøm der med Jubel mit Gyldenskjød.

Det første barnetoget 17. mai ble skapt av Bjørnson i Wergelands ånd. Ideen kan sies å ligge i kim i barnesangen "Vi ere en Nation vi med".