Han floppet totalt og døde som en glemt mann

Det finnes ingen filmopptak av Nick Drake som voksen.

Totalt spilte den britiske artisten knapt 20 konserter. Ingen av de tre korte platene han spilte inn, solgte i mer enn 5000 eksemplarer mens han levde.

«Jeg har feilet i hver eneste ting jeg har prøvd på», sa han, nedbrutt over ikke å ha blitt oppdaget. Kort tid etterpå, i november 1974, ble han funnet død, bare 26 år gammel.

Men så begynte folk å ringe på døra hjemme hos foreldrene hans.

Karrieren

Nick Drake ble født i 1948 og vokste opp i en kultursterk og verdensvant familie midt i England. Moren Molly spilte piano og sang egenskrevne låter som sivet inn i sønnens underbevissthet.

Som så mange andre tenåringer på siste halvdel av 1960-tallet fattet Nick interesse for det gylne triangelet gitar, langt hår og hasj. Han begynte å skrive egne låter og bestemte seg for å bli musiker.

Låtene var forsiktige og melankolske, stemmen hans var hes og litt lys. Tekstene var ofte uvanlig desperate til å komme fra en tenåring med hele livet foran seg:

«Didn’t do the things you meant to do / Now there’s no time to start anew / Now the party’s through», sang han.

På denne tiden var musikkprodusent Joe Boyd en sentral figur i den pågående engelske folkrock-bølgen. Han ble tipset om Nick og elsket det han hørte.

Boyd var overbevist om at publikum kom til å gå bananas når de hørte dette. I 1969 hyret han inn toppmusikere og sendte Nick i studio.

Resultatet ble dette:

Plata «Five Leaves Left» ble bare møtt med et skuldertrekk av både platekjøpere, radio-DJ-er og anmeldere. Helt greit, ikke mer.

Forsøket på å rekruttere fans med å holde konserter funket dårlig. Nick kunne begynne på en låt som ble avsluttet halvveis, før han begynte på en annen. Han mumlet ubekvemt mellom låtene og sang ikke inn i mikrofonen.

En konsert ble beskrevet slik av en amerikansk musiker som var til stede:

«Det var som å være på dødsleiet til en mann som ville fortelle deg en hemmelighet, men som hele tiden ombestemte seg inntil siste sekund.»

To år etter debutplata kom den noe piggere oppfølgeren «Bryter Layter».

Men den endret veldig lite.

En skuffet og desillusjonert Nick sluttet å gjøre intervjuer og konserter. Han falt inn i depresjon og isolerte seg mer og mer fra familie og venner.

Han klarte likevel å stable den dystre plata «Pink Moon» på beina.

Nick nektet å løfte en finger for å promotere plata, som ble hans største salgsfiasko.

Det siste året han levde, var preget av store mentale problemer, uforutsigbar atferd, kroppslig forfall og total mangel på kommunikasjon med omgivelsene. Han var også sint på omgivelsene og følte seg berettiget til suksess. Hvorfor har jeg ikke blitt stor? spurte han.

Elektrosjokkterapi, psykiatrisk behandling og medikamenter: Ingenting klarte å stoppe den nedadgående spiralen.

25. november 1974 ble Nick Drake funnet på soverommet hjemme hos foreldrene, død etter en overdose med antidepressiver. Ingen vet om det var en villet død eller ikke.

Her kunne historien om Nick Drake ha sluttet. Overskriften ville vært «Den lovende musikeren med fiaskokarrieren».

Men der ute i den store verden var det noen som hadde blitt dypt beveget av Nicks musikk.

Ryktet spres

21 år gamle Melinda fra Texas var den første som ringte på hjemme hos foreldrene til Nick. Da hadde han vært død i to år.

Hun hadde kjøpt plata «Pink Moon» og blitt så bergtatt at hun kjøpte flybillett til England for å finne ut mest mulig om ham.

Foreldrene inviterte henne inn. Sammen satt de og hørte på kassetter med Nicks uutgitte musikk. Melinda fikk overnatte på det urørte rommet til Nick og fikk også ta med seg noen av eiendelene hjem.

Flere fans tok den samme pilegrimsferden etter hvert som ryktet om musikken spredde seg. Foreldrene tok dem alle hjertelig imot, inviterte dem inn på lunsj og kjørte dem til togstasjonen etterpå.

Årene gikk, og Nicks plater ble trykket opp i nye opplag. Utover på 1980-tallet tiltok hviskeleken i styrke. Navnet hans ble stadig oftere nevnt – godt hjulpet av framsnakking fra store artister.

Kate Bush, Robert Smith (The Cure), R.E.M. og Elton John uttrykte alle sin beundring. Sistnevnte spilte også inn versjoner av flere av Nicks låter tidlig i karrieren.

Snodig nok var det en reklamefilm for en Volkswagen-kabriolet i 1999 som for alvor løftet ham. Låten «Pink Moon» ble brukt i reklamen som gikk viralt før YouTube ble oppfunnet.

Biografier og dokumentarer ble lansert. Skuespiller Brad Pitt var stor fan og bidro med fortellerstemmen på en av dokumentarene, noe som vakte ekstra nysgjerrighet.

Musikken dukket også opp i toneangivende amerikanske filmer som «The Royal Tenenbaums», «Serendipity» og «Garden State».

Store 00-artister som Elliott Smith, Norah Jones, Damon Albarn og Justin Vernon (Bon Iver) har latt seg påvirke. Også Beck har covret flere av Nick Drakes låter, og inspirasjonen er gjerne dårlig skjult:

Foreløpig sistemann ut til å melde Nick Drake som inspirasjon er Alek Olsen (30) fra Jæren, som i vår har toppet en av Billboard-listene.

Summen av all denne oppmerksomheten har ført til at platene til Nick Drake er solgt i over 2,5 millioner eksemplarer på verdensbasis. Bare i Norge er det omsatt 25.000 eksemplarer – nesten dobbelt så mange som han solgte totalt mens han levde.

Så hva er det magiske med Nick Drake som det tok så lang tid å oppdage?

Åpenbaringen på T-banen

Da artisten Aurora (27) hørte Nick Drake for første gang, hadde hun det i utgangspunktet ikke spesielt bra. Hun satt på undergrunnsbanen i London og spiste en banan, som hun egentlig hater. Hun var også omgitt av mange folk og det var varmt, noe hun også hater.

Plutselig ble hun helt rolig.

– Stemmen hans var som fløte, og jeg ble helt forhekset.

Hun utdyper:

– Stemmen har en utrolig rar og fin frekvens, som høres veldig ut som tørr, varm vind fra sør. Samtidig føles det som han sitter veldig nær og forteller en historie til deg. Det liker jeg. Mildt og vakkert.

I fjor kom plata «The Endless Coloured Ways: The Songs of Nick Drake», hvor 22 internasjonale artister byr på sine versjoner av Nicks låter. Aurora bidrar med en versjon av «Pink Moon», som har blitt trukket fram som en av platas definitive høydepunkter.

– Tror du at hans triste livshistorie er med på å prege hva man tenker om musikken hans?

– Mange mennesker som har mye inni seg og lite filter mellom hva som er deres sorg og verden sin, skaper den beste kunsten. Det er jo ofte de som kan slite mest i livet også. Nick Drake hadde nok tilgang til mye som mange mennesker prøver å dytte bort, og han var flink til å lage kunst om det.

Nick Drake er en av mange kunstnere som ikke opplevde suksess i livet, men som ble bejublet – og også romantisert – etter sin død.

Nicks søster har sagt at de mentale problemene han opplevde ikke var særlig romantiske. De var fæle, repeterende og nådeløse, både for ham og hans nærmeste.

Vokalisten, gitaristen og felespilleren Selma French (28) sier at Nick Drake har en sterk innflytelse i dag, men at det skjer først og fremst på grunn av de musikalske kvalitetene.

– Det er litt farlig om en trist skjebne romantiseres. Men musikken står like sterkt på tross av det, og det er på grunn av den at han har blitt viktig for mange.

Det hun setter mest pris på, er at hun opplever uttrykket hans som veldig genuint, og at hans særegne karakter er med i arrangementene.

– Jeg har hørt mye på musikken hans, og den har inspirert meg både når det gjelder sangstrukturer og måten å spille gitar på.

Evig appell

Lenge etter at Nick Drake døde, kommer det fortsatt forvirrede henvendelser til de som håndterer livsverket hans: Hadde det vært mulig å booke ham til en konsert?

I stedet for å bli fornærmet, tar de det som et sikkert tegn på at musikken er tidløs.

Musikkprodusent Joe Boyd, som «oppdaget» Nick, har gjennom hele karrieren gitt andre artister i hjemmelekse å høre på musikken hans før de går i studio.

– To–tre av dem har kommet tilbake og sagt «det var fint». Alle andre har kommet tilbake og sagt «wow, det var helt vanvittig». Når du lytter til Nick Drake, blir du konvertert.

Han tror at musikkens tidløshet er knyttet til at Nick ikke fant et publikum mens han levde. Han er dermed ikke knyttet til noe bestemt tid eller sted, noe som gjør at hver generasjon kan skape tilknytning til ham på sin måte.

Samtidig var det sårt for moren Molly at Nick ikke maktet å nå folk med musikken sin mens han levde. Ifølge henne ønsket han å hjelpe folk med musikken sin, særlig de som hadde den typen problemer i livet som han hadde.

– Siden han døde har mange unge skrevet for å fortelle at Nick hjalp dem gjennom mørke perioder. Nick sa til meg: «Jeg har feilet i hver eneste ting jeg har prøvd på.» Han trodde at han ikke hadde hjulpet noen.

– Men det har han, og det håper jeg at han vet.

Kilder: Artikler i LA Times, The Guardian, The Atlantic, Mojo og BBC, dokumentaren «Lost Boy – In Search Of Nick Drake» og biografien «Nick Drake – The Life».

Anbefalt videre lesning: